kärlek

Jeg brenner meg på fingra, liker at svien er kortvarig og googler det somatiske nervesystemet. De bløte putene på fingertuppene kan jeg kalle for smertereseptorer. At jeg trekker hendene til meg når jeg brenner meg er afferente signaler som sprer seg fra cellene i fingrene til ryggmargen der signalene fester seg til hjernestammen. Jeg er stolt av at jeg fungerer helt greit, forholdene tatt i betraktning burde alle sansene mine vært sløvet, nesten forlatt da jeg reiste meg fra kjøkkenbordet da eggeklokka ringte for jeg tror jeg stakk fingeren i vannet med vilje og i dette tilfellet sendte kroppen min alle signaler riktig og jeg viljestyrte grovmotorikken til å lede meg bort fra ovnen, finmotorikken til å strekke ut albuen og når jeg skrudde på krana, lente magen mot benken og hang over sinkvasken, skylte hendene i kaldt vann og lurte på hva jeg hadde gjort om det var din skyld at jeg brant meg begynte det å prikke i pekefingeren som om huden skulle til å sprekke, jeg snudde undersiden opp og så den bløte puta smile i rødt, du er min parestesi.