döden

Med sånne nerdete, bleike knær gnir du deg inntil meg og jeg tenker på den første animasjonsfilmen til disney hvor skjeletter og hodeskaller og klaprende tenner og ugler og svarte katter danser på kirkegården i gravgårdsvals og jeg blir nesten litt kvalm av fregnene dine. Jeg kan se antydning til blålilla blodårer under de misdanna kneskålene dine, du lar dem berøre innsida av låra mine og jeg prøver å få skyene til å ligne på noe annet enn hvite kostestrøk mens du fører skrittet nærmere meg. Jeg trekker beina opp mot midjen som en eller annen hore og hører mamma rope at det er middag fra trappa. Jeg trekker ned skjørtet mens jeg begynner ler av Walt Disneys underlige påfunn; ugla puster seg opp til den blir nesten like stor som månen, trærne får skumle armer som griper etter levende ting og skjelettene spiller xylofon på brystbeina til hverandre, bruker hverandre som hoppestokk, de leiker og plager hverandre der døde folk ligger og råtner med få meters mellomrom. Mamma roper igjen, høyere denne gangen. Hun er så rar, hun mener at du er lei deg fordi pappaen din døde og at jeg burde trøste deg.