Jeg kan spise den samme frokostgrøten gjennom hele året. Om morgenen trykker jeg inn på-knappen på kaffetrakteren, heller de ferdig oppveide havregrynene i den svarte kjela, dekker grynene med vann på øyemål, skrur plata på 3, tar meg en rask  dusjen mens kaffen traktes og grøten grunnvarmes uten å bli brent. Med håndkleturban rundt hodet står jeg naken på kjøkkenet med bodylotion som får trekke sakte inn i huden. Jeg får litt problemer med å bruke tida til noe, rører noen omganger med den blå sleiva før jeg skrur plata opp på 4, justerer lyden høyere på radioen så jeg skal få med meg lyden av norge samtidig som jeg kler på meg; Jeg rekker som regel å få hodet gjennom halsen på genseren før lyden spilles og jeg stopper opp, som om det å stå i frosset posisjon og ikke trekke pusten vil gi meg svaret, gjerne med den ene armen fortsatt innenfor genseren mens jeg  drømmer om å vinne femti tusen på å gjette riktig og kanskje kan invitere det første mennesket jeg ser den dagen på tur, men jeg klarer aldri å finne ut hva den forpulte lyden er og skulle ønske hver dag var joggebuksedag før jeg tar på meg jeans, går ut på kjøkkenet og rører om grøten noen ganger. Jeg heller den over i den ene av to dype tallerkener jeg har, den ene brukes mest (den som alltid ender øverst fordi jeg vasker den rett etterpå) for den har fått karamellfargede skjolder på kanten og jeg dekorerer grøten med et eple av den sure sorten, strør usunne mengder med kanel over eplene (kan visst skade nyrene om kanelen ikke er ceylon) og avslutter med et dryss sunnere sukker. 

Jeg vet at det finnes flottere eksemplarer av sånne som meg med 206 bein i kroppen, men jeg liker at jeg kan starte mykt om morgenen. Jeg spiser grøten med grønn plastikkskje og hakesmekk før jeg vokser til med leppa på kanten av kaffekoppen.