kerberosengel

du har samvittighet du har faenskap du har tvil,

jeg liker ikke hun jeg har blitt kjent med, hun synes hun ser bra ut uten sminke når hun står på badet og ser seg selv i gult lys mot åttitallsblå vegger (med gråsvarte støvklatter i sluket på dusjen og hårstrå som blir mørke mot porselenet i vasken blir vel alt annet fint) - mener det får frem de blå øya, jeg mener at det bare retusjerer de blålige randene under øya, rynkene som ikke har rukket å trekke seg tilbake siden hun stod opp (for ett minutt siden, give or take, det tar noen steg, litt øyegnikking, noen hva-var-det-jeg-skulle-nå bevegelser, enda et steg, svitsjing på lysbryteren og stelle seg foran speilet) men hun bryr seg ikke, sjeldent på lørdager, da gjør hun alt i pensjonist-tempo, drikker kaffen i slurpeslurker, klør seg på rumpa med slapp joggebukseræv mens håret stritter til alle kanter og hun lukter sov, lurer på om andre ville tenke på henne som frastøtende - hun har blant annet sjokoladeflekker på collegegenseren (det er uvisst hvor lenge de har sittet der) og kan virke litt careless, likegyldig, og hun er det - før hun går ut trer lua på hodet og skyller ansiktet i  vann, gnir det inn med kuldekrem og henter poser med panteflasker som avslører at hun er aspartamjunkie, carless - og hun kikker på vinduene i gågata selv om vindusrefleksjoner alltid synes å ha noen lag, speilinga blir liksom ikke helt korrekt, blurry, det gir henne enten mange fortrinn eller tilbakesteg, hun har iallefall ganske fin holdning når hun går og det er ikke noe av dette som plager meg.

det som plager meg er at pensjonist-tempoet ikke vedvarer, den kloke tyngden og stilltiende aksepten om at livet er som det er holder ikke til hun kommer hjem igjen. når hun kommer hjem blir hun rastløs, finner ikke plassen sin noen steder selv om rommet ærlig talt er ganske begrensa, det hender jeg må be henne sette seg ned og roe ned, jeg orker ikke se henne svinse mellom de tingene som løsriver henne fra det hun burde konsentrere seg om - å gjøre eller ikke gjøre, noe for det langvarige og det indre, det hun egentlig starter alt med, hun er usikker og aksepterer ikke tida, den går enten for sakte eller for fort og jeg skjønner at det som  treffer henne når hun kommer hjem er den følelsen man kan få når man har gått langt og kommet til en ny innsikt; det er som om hun skal dø hvert øyeblikk og ser seg selv, sine handlinger - i dag: hvor lett hun har for å misforstå vennlighet og hvor lite hun egentlig gjør for å kunne se noe annet eller få seg ordentlige venner. det