navlestrengblå

hun har kerberosengler inni magen
med hånden kjenner du på små hoder
med små tenner gnage
svakt mot hudgitteret - mellom dere
lurer du på
om de ikke har det vondt,
det må være trangt
å leve førlivet sånn
og med så mange hender
som skal kjenne
på veggene som gir etter
for å nå dem
og som presser seg mot kroppene deres
klemmer dem rare og uformelige,
lager fødselsmerker med fingertuppene
eller søkk i hodene når de trykker
pekefingrene gjennom glorien
for å kjenne føtter som sparker
eller hjerter som slår
får kerberosene til å kave i redsel
i tilfelle hendene treffer det myke
punktet oppå hodene deres,
de hører latteren, at noen snakker om
det fantastiske, at de også
drømmer om å bli en så fin
vandrende kuvøse,
- du tror
ikke de hører de ørsmå klynka
når moderkjøttet butter mot
kerberosene som tråkker
på sine søsken for å ikke ligge først
i køen bak lureskiltet
før enden av tunellen
og du angrer på at du kjente etter,
våkner med ditt ufødte barn i fotenden
av senga, krybbedødt og med fostervann
ut av bastardgliset.

- er en sånn som går med åpne sko hele året, slitte skinnsandaler med utgåtte såler, tynne ved tærne og nesten skåret på tvers i sidene der føttene lener seg svakt inn mot hverandre når han går, som om de begge er slitne, et gammelt ektepar som burde gå tett, men subber ved siden av hverandre i sammenvokst tempo fordi de har delt sånne ting før og har nok med å holde seg selv oppreist, eller iallefall, stødig, - og han lager slepelyder når han drar beina etter seg over gulvet med lange, flate bevegelser som får meg til å lure på hvor han har gjort av tida, kraven om halsen hans ligner et løsthengende halsbånd og huden på halsen folder seg i sånne myke svaberglinjer som legger seg over strupehodet og bli dypere når han drikker av vannglasset, forgrener seg i tynnere linjer når de passerer haka og vandrer forbi kinna opp mot rundt øya; to bunnløse, myrbrune fjellpytter fylt med stillevann, er de meislet inn med fossiler av gamle smil. han setter seg ned på stolen sin og får utlevert et ark. mens han tegner begynner han å vippe føttene  i valstakt mot gulvet, 3/4, sålene samles i tett posisjon og svinger seg med letthet med hverandre og han knuger tommelfingeren og pekefingeren sammen om toppen av ei blyant, baktung fra vekta av ei gullring - han slipper opp pekefingeren og lar ringen deise ned på arket.

han går ingen steder. det regner utenfor og ingen går i regnet med åpne sandaler.

(på magen med ansiktet ned i vannet)

måler vi
retrograder i vannskorpa
tvinger øya i kne
for å se
løpske satelitter skyve cassiopeia
bak undernattsmørket
følge sikk-sakkbevegelsen med
ivrige tunger fukter vi
midnattsskyene
knuger dem sammen i håndflatene
dypper dem i krusningspunktet
kjenner kulda mot kinnene, men -
bare fra steinene
forstår vi lyden av
bølger mot brygga,
og tangfletta kjetting
som ryker.

"Be -sides,"

sier du og slenger hengeleppa i et eplekjekt glis, 

fullfører ikke, lar fortsettelsen følge en eviglang pauselyd 

hvor jeg kanskje skulle forstått hva du mente, venter 

forgjeves på at ujevnhetene i medleyen 

av anspente forventninger og forvrengninger flatliner så

de løsthengende orda mellom tenna kan pustes ut 

plante seg i et forvirra ansiktsuttrykk, laminere dette uttrykket 

hvor jeg er purung og vel vitende 

om blankpunkter &

feig dissonans

i omverdslyden

-  jeg skjønner ikke hva du sier, 

kanskje det blir en hit, 

jeg har tenkt og jeg har grublet meget i disse siste dage, - grublet så mangfoldig, så det til slutt begynte å løpe surr i mitt hode -

jeg vet, jeg vet, jeg vet sånne ting som at flodhester legger seg på flodens bunn når de er blitt så gamle at de ikke har noe å bidra med i det naturlige fellesskap, de kikker på armbåndsuret, finner ut at det stoppet midt i familieselskapet og legger seg ned i den våte sanden for å hvile øynene når de likevel ikke har noen tid å forholde seg til. jeg vet, jeg vet, for det har jeg blitt fortalt, at å drukne er den mest behagelige måten å dø på og det forundrer meg av og til at ikke flere gjør det samme som de skjebnetidforløste flodhestene, det er mange som også føler den tiden - "At leve er — krig med trolde i hjertets og hjernens hvælv. At digte, — det er at holde dommedag over sig selv" kan fortelle at selv dramatikere som Ibsen hadde peiling som en smule fatalistisk flodvandrer, for jeg vet, jeg vet, jeg vet at det er mange mennesker i denne verden som ikke mestrer å holde melkeglasset fast hele veien på ferden mot munnen - glipper det, vipper det, med feil lenevinkel mot leppen og lager rennende sydpoler på gulvet, men at de omfavner muligheten av at de kan dø med største letthet, kanskje noe som ikke engang er tragisk som en eviglang kreftsjukdom som ikke forsvarer endeliktet med sin torturlange pine, bare en svært uheldig, men kosmisk ærlig hendelse, en løs stropp og en løftekran, og går gjennom dagene med dødsbevisstheten klistret til hverdagssmilet, ser opp fra asfalten, møter kanskje enda flere smil enn dem som frykter,

derfor føler jeg at jeg vet, jeg vet, jeg vet hvorfor noen bruker tid på å snakke seg frem i mengden, tar frem det ekstra settet med øyne og bruker dem til å granske deg i de få sekundene du har muligheten til å avsløre deg selv - som annerledes, mottagelig, letende du også og plutselig sjeleglad, sjeleglad fordi de minnet deg på det da du hadde mista håpet om å utveksle ord med en som også har lurt på dette med sjela for eksempel - om den ikke nødvendigvis ses eller føles, bare viser seg gjennom en blottet rad av eroderte tenner, øyne med gult i hviten som dårlige egg, uthulte eller utrunda kinn med høyt feste i tinningene - , eller om sjelen bare skjærer seg inn i intimsonen din med skalpelltynn nøyaktighet fordi det er noe med dette mennesket som bare er, er, er, noe jeg vet, jeg vet, jeg vet du tør å kalle spesielt blant mange spektakulære ting, hendelser, syn og lykke-og heller, eller, helst - sammentreff, for øyeblikket fordufter like fort som det oppstod, det er ikke alt man skal holde fast ved og etterpå holder du kanskje en lapp med en handleliste hvor brødet mangler, men pålegget er på plass, og myser du mot den desiffererer du drømmekoden hvor du fortsetter å leve livet med like sikker balanse som at  "I morgen heter vårt i dag - i går, og all vår fremtid heter fortid siden, men det forklarer at hvert nu vi når er selve evigheten midt i tiden" og du kan fortsette å gå i Wildenveyske trapper med ansiktet i retrograd fra sola, elske hvert eneste steg fordi det er ditt og det er noe av det mest voldsomme du kan gjøre på denne planeten, sette føttene dine på bakken og kanskje være en av dem som ikke bare tråkker over noen andres, jeg vet, jeg vet med sikkerhet, at dere finnes fordi dere har evnen til å bare være den som bare er, er, er.

det usmakelige.

jeg lurer på om kjøttet blir seigt på dårlige dager, pirker i svinet med blinkende gaffel og triller stykket mot sausen ved kanten av tallerkenen. søsteren må ha en defekt i kjeven, hvert tygg etterfølges av en myk knekklyd som dempes av maten og stopper når hun svelger. akkurat som når har sittet lenge med en blyant hardt presset mellom fingrene og strekker dem bakover, knekk - klemmer dem sammen ved de nederste fingerleddene først, knekk, så de midterste fingerleddene, knekk - og nakken, alle vinkler jeg bøyer den i når jeg har sittet lenge med en blyant hardt presset mellom fingrene og strekker den, knekk. vi må ha de samme manglene. luft i leddene eller lave verdier av kalsium i skjelettet, tidlige tegn til benskjørhet kanskje. jeg drikker lettmelk. den har stått for lenge på kjøkkenbenken og avlegger et hvitt lag av lim på innsiden av glasset. tjukt, søtlig belegg i munnhulen. jeg tenker på babyhårete jur og at det fortsatt knekker i kjeven til lillesøster når hun tygger. jeg må fokusere på noe annet for å ikke kommentere det i dag. hun liker ikke at jeg gjør det og jeg synes det er underlig at hun kan fortrenge noe som for andre er ganske hørbart, for i hodet hører man jo alle ting som munnen foretar seg, tygge brusk, velte spytt med tunga, svelge, gnisse tenner -  av og til synes jeg selv disse naturlige lydene er ekle og kan ikke forestille meg hva slags pine denne knekklyden må være for henne på dårlige dager. at hun utstår det. kanskje hun ikke liker at jeg sier det fordi hun blir bevisst på at det bråker som om hun hadde et jævla maskineri med spaghettiknusere i kjeften. jeg vet ikke. jeg liker derimot mine egne knekkelyder når jeg fremprovoserer dem selv. jeg tester meg selv og finner ut at jeg kan risikere å bli tidlig gammel og at det ikke er det verste som kan skje meg her i livet, for nå er jeg iallefall forberedt på det. svinet spydes av gaffelen og bechamelsausen drypper ned langs skaftet idet jeg fører gaffelen mot munnen. jeg er egentlig mett. mamma sitter ikke rett ovenfor meg i dag og kunne jeg valgt det eller vært i en annen posisjon hadde jeg kanskje latt være å spørre. "er du redd for å dø?" lyden av vranglås fra søsterens kjeve.