jeg har tenkt og jeg har grublet meget i disse siste dage, - grublet så mangfoldig, så det til slutt begynte å løpe surr i mitt hode -

jeg vet, jeg vet, jeg vet sånne ting som at flodhester legger seg på flodens bunn når de er blitt så gamle at de ikke har noe å bidra med i det naturlige fellesskap, de kikker på armbåndsuret, finner ut at det stoppet midt i familieselskapet og legger seg ned i den våte sanden for å hvile øynene når de likevel ikke har noen tid å forholde seg til. jeg vet, jeg vet, for det har jeg blitt fortalt, at å drukne er den mest behagelige måten å dø på og det forundrer meg av og til at ikke flere gjør det samme som de skjebnetidforløste flodhestene, det er mange som også føler den tiden - "At leve er — krig med trolde i hjertets og hjernens hvælv. At digte, — det er at holde dommedag over sig selv" kan fortelle at selv dramatikere som Ibsen hadde peiling som en smule fatalistisk flodvandrer, for jeg vet, jeg vet, jeg vet at det er mange mennesker i denne verden som ikke mestrer å holde melkeglasset fast hele veien på ferden mot munnen - glipper det, vipper det, med feil lenevinkel mot leppen og lager rennende sydpoler på gulvet, men at de omfavner muligheten av at de kan dø med største letthet, kanskje noe som ikke engang er tragisk som en eviglang kreftsjukdom som ikke forsvarer endeliktet med sin torturlange pine, bare en svært uheldig, men kosmisk ærlig hendelse, en løs stropp og en løftekran, og går gjennom dagene med dødsbevisstheten klistret til hverdagssmilet, ser opp fra asfalten, møter kanskje enda flere smil enn dem som frykter,

derfor føler jeg at jeg vet, jeg vet, jeg vet hvorfor noen bruker tid på å snakke seg frem i mengden, tar frem det ekstra settet med øyne og bruker dem til å granske deg i de få sekundene du har muligheten til å avsløre deg selv - som annerledes, mottagelig, letende du også og plutselig sjeleglad, sjeleglad fordi de minnet deg på det da du hadde mista håpet om å utveksle ord med en som også har lurt på dette med sjela for eksempel - om den ikke nødvendigvis ses eller føles, bare viser seg gjennom en blottet rad av eroderte tenner, øyne med gult i hviten som dårlige egg, uthulte eller utrunda kinn med høyt feste i tinningene - , eller om sjelen bare skjærer seg inn i intimsonen din med skalpelltynn nøyaktighet fordi det er noe med dette mennesket som bare er, er, er, noe jeg vet, jeg vet, jeg vet du tør å kalle spesielt blant mange spektakulære ting, hendelser, syn og lykke-og heller, eller, helst - sammentreff, for øyeblikket fordufter like fort som det oppstod, det er ikke alt man skal holde fast ved og etterpå holder du kanskje en lapp med en handleliste hvor brødet mangler, men pålegget er på plass, og myser du mot den desiffererer du drømmekoden hvor du fortsetter å leve livet med like sikker balanse som at  "I morgen heter vårt i dag - i går, og all vår fremtid heter fortid siden, men det forklarer at hvert nu vi når er selve evigheten midt i tiden" og du kan fortsette å gå i Wildenveyske trapper med ansiktet i retrograd fra sola, elske hvert eneste steg fordi det er ditt og det er noe av det mest voldsomme du kan gjøre på denne planeten, sette føttene dine på bakken og kanskje være en av dem som ikke bare tråkker over noen andres, jeg vet, jeg vet med sikkerhet, at dere finnes fordi dere har evnen til å bare være den som bare er, er, er.