- er en sånn som går med åpne sko hele året, slitte skinnsandaler med utgåtte såler, tynne ved tærne og nesten skåret på tvers i sidene der føttene lener seg svakt inn mot hverandre når han går, som om de begge er slitne, et gammelt ektepar som burde gå tett, men subber ved siden av hverandre i sammenvokst tempo fordi de har delt sånne ting før og har nok med å holde seg selv oppreist, eller iallefall, stødig, - og han lager slepelyder når han drar beina etter seg over gulvet med lange, flate bevegelser som får meg til å lure på hvor han har gjort av tida, kraven om halsen hans ligner et løsthengende halsbånd og huden på halsen folder seg i sånne myke svaberglinjer som legger seg over strupehodet og bli dypere når han drikker av vannglasset, forgrener seg i tynnere linjer når de passerer haka og vandrer forbi kinna opp mot rundt øya; to bunnløse, myrbrune fjellpytter fylt med stillevann, er de meislet inn med fossiler av gamle smil. han setter seg ned på stolen sin og får utlevert et ark. mens han tegner begynner han å vippe føttene  i valstakt mot gulvet, 3/4, sålene samles i tett posisjon og svinger seg med letthet med hverandre og han knuger tommelfingeren og pekefingeren sammen om toppen av ei blyant, baktung fra vekta av ei gullring - han slipper opp pekefingeren og lar ringen deise ned på arket.

han går ingen steder. det regner utenfor og ingen går i regnet med åpne sandaler.