det kan ha noe med de veldig oppsperra øya dine å gjøre, 
den kaninaktige nysgjerrigheten som krøller seg under nesa di og aldri holder kjeft,
måten du skyver skuldrene dine frem på, legger håndflatene sammen så overkroppen din ligner en V og du kan skvise hendene mellom lårene, slik at du kan lene deg langt nok frem mot meg
uten at det bryter noen intimgrenser- og der henda skulle vært har du gravd dype skyttergraver for pinlige øyeblikk og spørsmål, som ligger og hviler og titter med skremte blikk over kanten før de dukker ned igjen i frykt for å få ei kule midt i synet. men frontene gir aldri opp, det er jo krig for faen. jeg er spent på hvem som ender opp med å drepe den andre. om pinligheten setter nådesstøtet eller om spørsmålene besvarer seg selv til slutt. 

det overrasker meg at du, på tross av din ekstreme dragning mot min private sfære ikke enser at jeg til stadighet veksler blikket mellom betongelementene og heisekranen
på andre siden av veien. enhver normal person ville ha flyttet blikket, reflektert over hva som rørte seg på utsiden som var så interessant istedenfor en selv. hvem bryr seg om hvem jeg er, ihvertfall ikke du. 

når jeg ser mennesker gå under stillaser tenker jeg på sånne som deg. og hvor stort knusningspotensialet egentlig er. 

når jeg sov, ville jeg ikke annet enn å se på det som en voldsom mengde stjerneklynger som landet i postkassen min- harmløse knallperler eller advarsler med feige, små helveticafonter, om det ikke hadde vært for at jeg så det gjennom en øyeglippe, et ca fingerbølsstort hull- og at det antok flere former enn størrelser etter det, og at det med mine kaleidoskopiske sjanser og tid i rom ville vise seg for meg senere- i alt annet enn farger, glitter og pynta løgnhistorier, i alt annet enn et usselt, ærlig brev. det endte med at jeg satt igjen med en fargekodet lapp festet til rein og klebrig asfalt. og med det atmosfæriske trykket rundt hodet tegnet jeg like godt hjerteprikker over i'ene istedenfor et postskriptum. 

burde brukt kritt. burde våkna. burde hoppa paradis. 

bearbeidet utdrag. fordi jeg gjør leksene mine nå.

... Mamma var ikke særlig opptatt av musikk. Når jeg prøver å tenke på hvilken låt hun selv ville valgt kommer jeg til kort. Det eneste håndfaste beviset på at hun noen gang hadde vært i besittelse av musikk, fant jeg i en roteskuff i en kommode på gjesterommet en dag vi hadde storopprydning. Hun så ganske overrasket ut når jeg fisket frem en vinylsingel fra skuffen hun trodde kun inneholdt lefsete kokebøker og lysstumper. Coveret var så flatt, uten rifter og brettede kanter at det knapt kan ha blitt brukt- og selve EP’en var uten riper, den hadde kun noen mørkere flekker som med god fantasi kunne ligna fingeravtrykk fra 1969, ellers var den i butikkhyllestand. Hun fortalte meg at hun kjøpte det for egne lommepenger og at hun trodde hun hadde spilt den EP’en i stykker for lengst. Hun påsto også at hun elska The Jackson 5, men hun hadde ikke noe særlig sansen for pappaen ”Joe” som styrte i kulissene. Men jeg tror fortsatt, den dag i dag, at EP’en kun var en kjærlighetsgave fra en av disse frierne jeg har sett mange falmede fotografier av; og at den egentlige grunnen til at mamma følte hun hadde noen forbindelse med Michael Jackson var at de var født samme året og døde samme året. Ikke at hun fikk oppleve det siste. 

Jeg aner egentlig ingenting om hva som egner seg til å bli spilt i en begravelse. Det eneste jeg vet er at jeg hater langtrukne toner fra orgelpiper, og at selv den fineste sangen man vet om vil få et trist utslett som aldri forsvinner om man bruker den på denne måten. Jeg har tusen sanger jeg elsker og enda flere jeg hater, men ingen av dem står i brosjyren og ansvaret er ikke mitt alene, likevel skulle jeg ønske jeg fant en sang før pappa satte pekefingeren ved tittelen ”Gabriels Obo av Ennio Morricone” i det brune skinnheftet - og attpåtil valgte det som utgangsmusikk. For meg høres Gabriels Obo ut som en nasal, påtatt klagesang. Pappas argument var at det er vakker instrumentalmusikk og at den passer i denne sammenhengen. At han ikke klarer å komme på én jævla låt hun virkelig likte irriterer meg, det får meg til å føle at hennes ettermælte kunne like gjerne vært lydløst, ca ikkeeksisterende, eller kun for de døve og døde. Jeg støtter hodet i hendene med albuene på det hvite bordet, spoler tilbake, holder kjeft, vi er snart ferdige.

” When I had you to myself,  I didn't want you around

Now it's much too late for me to take second look

I want you back

I want you back

I want you back”

jeg våkner med følelsen av at de siste dagene har pressa seg gjennom huden på underarmen min; at de har gravd seg gjennom det overfladiske kjøttvevet og brutt seg inn i den rødeste beinmargen i knoklene mine, gjort meg skjør; de har surfa med det venøse blodet - fra kroppen til hjertet, stjålet oksygenet - delt det ut; de har rulla sakte gjennom hvert eneste segment av kroppen min, brettet ut alle folder og kanter som kunne vært strøket eller aldri skapt, etterlatt meg til denne søndagen som en haug med naturlige redsler for hva som kunne ha skjedd om jeg ikke våkna med den samme følelsen; hadde jeg vært den samme. likegyldig.

september II.

(vi lefla med 
tankene om at
tankens kraft
kan påvirkes 
med en annen kraft
enn tankene våre)

det primitive

det abnormale

freakshowfaktoren
ved å få et vepsestikk på høsten
gå rolig hen til vinduet 
og smøre stikkejævelen 
utover glasset- 
ikke tørke bort sølet,
bruke vinteren på
å se hvordan 
dagene i kulda
mumifiserer vingene inn i ruta, 

krymper vepserumpa,
krystalliserer innvollsgørret
til støv vi puster bort,
mer og mer
avdekker hvordan vi selv ser ut
til vi står der
med klare dødstegninger i ansiktet
et slags senastmatisk anfall
hvor vi kramper til, og
dør tidlig
neste sommer.

septemberstatue. (det er bare å akseptere det.)

I. du har klippa av deg håret. store hårtjafser dekker sparkelet mellom baderomsflisene under deg og forbinder dem, visker ut rutenettet og danner en hårete sokkel. føttene dine; blodårene som bukter seg fra leggen til hælen og over terningbeinet, opp på oversiden av foten, snører et nettverk av små bekker som flyter under huden og fotbuen din er høy- du krummer tærne, jeg vet ikke om det er fordi du nettopp har løpt og gulvet er kaldt, eller om gulvet er kaldt fordi du nettopp har løpt.

II. du er nesten skalla. små hårtuster stikker opp. skuldrene er alene, du legger merke til at du har et hard knokkel som står ut på en unormal måte på høyre side. saksa åler seg langs hodebunnen og eter seg gjennom. ditt biologiske materiale; vi spiste frokost i hagen for åtte uker siden og i dag våknet du og trodde vi kunne spise fra bakken. ansiktet ditt er bronsefarget i lysrørslyset på badet. hodebunnen din ser ut som forarbeidet til en kommende parykk, bortsett fra at ditt hår fortsatt lever.