de går i andre,men i dag er jeg en annen enn den gang da - (og nå er jeg annerledes enn før)

Igår. Møtte jeg på to kids mens jeg gikk til jobb. De bar på en gjennomsiktig kasse mellom seg og smilte til meg. Jeg blei litt brydd som jeg vanligvis blir av barn som smiler til meg fordi jeg ikke veit hvordan jeg skal forholde meg til dem. “Vi går i andre klasse vi” sa hun som løftet bak og smilte stort gjennom den helrosa habitten og det blonde, nakkekorte håret sitt. Jeg stoppa opp. “Åh” sa jeg. “Der jeg gikk jeg for lenge siden” sa jeg “- jeg er desverre ferdig med skolen,” Også bare kikka hun på meg og gikk videre. Selv befant jeg meg i en veldig selvbevisst reise inn i andreklassetida, vel, kanskje ikke helt, men barneskoletida. Og like fort ble jeg revet ut igen da alderdommen møtte meg langs veien, for jeg hadde visst bare fortsatt å gå, bare uten å følge trafikkmønsteret og måtte kjøpe meg noen ekstra steg for å gå i en halvsirkel rundt henne. Hun var ikke dårlig til beins. Så ikke ut som det var noe galt med øya hennes heller. Hun bare breia seg frem, rikka seg ikke en centimeter, kikka ikke på meg, sola bare glimta svakt i en grålig hinne på øyet hennes og jeg gikk forbi. Tenkte på livstrøtthet. Men det var nok ikke det.

Klarte å ikke glane for mye.

Måtte skyndte meg, var jo på vei til jobb.

Hvor prøvetiden min blir ikke forlenga. Jeg har sagt opp. Jeg har gitt opp. Det er trist.
Jeg er paranoid. Sliten. Trenger en ferie. Trenger å vite at jeg duger. Jeg veit at uansett hvor mye du gjør for noen er det aldri godt nok. Pillefjern, spillegal dame som helst ville stekt meg i mitt eget kroppsfett enn la meg være i fred klager.. Jeg snakker kaudervelsk.  Mannen som har lyst til å rasere hele lokalet fordi han ikke vinner. Det er greit. Bare si pent ifra. “Det er kundene vi lever av” Det er den slags kundene de lever av.


Jeg må bort derfra. Jeg må begynne å skrive. Jeg må finne på en løsning. Jeg har sagt opp. 12.12.11 er jeg ferdig og jeg skal bare jobbe fredag, lørdag og søndag igjen. 27 timer. Det klarer jeg. Jeg kom inn på nettstudier over jul også. 2 måneder med læring fra januar til februar. Det blir bra. Hvor skal jeg få penger fra? Det ordner seg. Er jeg sikker? Ikke helt. Hvorfor ikke? Jeg har ikke vært så veldig heldig hittil så jeg styrer meg for den helt store, entusiasmen selv om jeg nå snart er frigjort fra deprimerende tilstander. Eller –  hvertfall en usunn tilstand jeg kan fjerne meg fra.

Det jeg savner med andreklasse er mamma. Som sendte med meg svart doc i en sånn bitteliten tupperwareboks når jeg hadde vondt i halsen. Eller røde repsils. 5 stykker. 5 skoletimer. Satt og knitra og knaka med papiret så alle hørte det og følte meg spesiell fordi jeg var litt småsyk. Sugde på halslinsene til de blei runde, sylspisse minitallerkner på tunga som jeg knuste med tenna.
Dette tenkte jeg på når jeg gikk forbi jentene, den gamle dama og åpna døra til jobben. Jeg savner henne. På sånne helt ubrukelige tidspunkter. Det er så mange her inne som ikke klarer seg selv.

på bord nummer åtte

Jeg kaller deg krølltoppen. Eller "hu dama jeg ikke husker navnet på" når jeg forteller noen om deg. Når jeg sier at jeg ikke husker navnet ditt juger jeg. Du har aldri fortalt meg hva du heter og jeg har aldri følt noe behov for å spørre. Det er en feil i meg som får meg til å juge sånn. Jeg er ikke klar over at jeg juger, jeg bare tror jeg har fått høre navnet ditt før og så er det jo jævla rart for de som hører meg fortelle om deg å få vite at jeg ikke engang veit hva du heter. Så derfor blir det sånn. Du er hu dama jeg ikke husker navnet på. Men vi møtes ofte.

Søndager kommer du tidligere enn alle andre. Du forteller meg at bussen går til Rustad, men ikke lenger og at du alltid har planer om å gå resten av veien selv, men at bussjåføren tar seg tid til å kjøre deg helt ned. Antagelig fordi du er den enste på bussen. Tidlig en søndags morgen. Med den grønnrutete cordjakka og de brune skinnskoa på deg. Den svarte veska i fanget. Når du kommer inn åpner du døra forsiktig, passer på hvor du setter det første steget i lokalet som om det var glatt, snur deg i en helomvendig for å påse at du lukker døra ordentlig og så tørker du deg av på beina. Tre børst. Venstrefoten får alltid ett børst for lite. Du nikker og sier hei etter at jeg har sagt hei eller hei-hei først. Ikke overentusiastisk. Ikke surt. bare nøytralt. "Ja, her var det ikke mange" sier du. "Nei" sier jeg "spilla begynner ikke før klokka to" Du forteller meg om bussen og Rustad og bussjåføren som kjører deg helt ned. "Så bra da" sier jeg mens du går og henter kaffe etter at du har hengt fra deg jakka på stolryggen. Når du har henta din kopp og tatt en slurk uten å puste ned i koppen først, fyller jeg min egen kopp og gjør det samme.

Det hender vi snakker om været. Som regel er det helt forferdelig eller helt nydelig. Men all snakk om været pleier å stagnere, slik det gjør med alle etterhvert, og så blir vi begge to stille. Jeg kikker på klokka og du kommer bort til desken og kikker i avisa. "Torsdagens" sier jeg. Du sier at du ikke leser Røyken &  Hurums avis så det er ikke så farlig. Og så setter du deg ned og leser litt før jeg avbryter deg med et eller annet jeg har kokt ihop eller tenkt fem minutter på. En gang var det prisene på lokale bussbilletter. En annen gang snakket jeg om behandlingen av kreftpasienter på Drammen sykehus. Barnebarna dine er en sikker vinner. Du har femtitre. Jeg har aldri fått det til å gå opp i opp, men jeg antar at du kaller alle barna, barnebarna dine og oldebarna dine for barnebarn. Eller så er du kanskje litt forvirra. Femtitre barnebarn blir litt for mye for meg å tenke på. Tør ikke spørre om navna, spør heller om dere gjør ting sammen som jeg veit at mange bestemødre og barnebarn gjør. Du reiser deg opp mens du forteller detaljert om hva dere pleier å finne på. Bake boller, juleverksted, gåturer, spise middag og spille spill. Penga strekker ikke til, men det er det sosiale som er verdifullt. Jeg får lyst til å adoptere deg, få lov til å respektere og se opp til deg. Det hadde jeg gjort om jeg hadde vært ditt barnebarn. Jeg vil ha en bestemor i Norge. Når vi igjen kommer til punktet hvor man har snakka seg litt ferdig om en ting legger du armene bakom ryggen og vipper litt frem og tilbake som bare gamlinger og små barn kan gjøre uten at man umiddelbart tror det er noe galt fatt. Jeg tror du mimrer og det er greit, jeg drikker kaffe i små slurker.

Jeg veit ganske mange ting om deg. Du er født og oppvokst på samme sted som meg, men jeg var den som flytta. Det er rart hvordan ting har blitt som de har blitt og hvorfor enkelte ting ikke bare kan forbli uberørt, alt er så ugjenkjennelig, det kjente er ødelagt av tid, folk og forskjeller. Du har flytta inn i de nye leiligheten og det slår meg som litt paradoksalt. Stua di er kjempestor forteller du. Minst 40 kvadratmeter. Og det tar så lang tid før det blir varmt at du aldri gidder å ha det på 22 grader. Alt over er nyttesløst. Da blir du bare kokt i toppen. Jeg tror du driver med håndarbeid, men du har aldri fortalt meg hva slags. jeg veit du har en sønn. Han kommer innom av og til. Han har veldig mørkt hår, mørkere enn deg, bruker briller og er tynn som en penn. Han bruker det dobbelte på bonger enn det du gjør, enda det er du som betaler for ham. Du er glad i ham. Det ser jeg. Og han er en god sønn som henter moren sin når hun har fått lufta seg litt.

Det som bekymrer meg er at du alltid er kald på hendene. Når jeg kommer og gir deg det vanlige, "en av hver" hender det at du gnir hendene sammen i et forsøk på å tø dem opp. "Like kald som meg du" sier jeg og du sier at du antageligvis er litt kaldere og legger hånden din oppå min. Jeg lager en grøsselyd og trekker den vekk.

Igår fortalte du meg hva søstra di het. Hun het Marvel.

jeg har trilla i meg 8000 kalorier, sett på tlc med som viser advarsler før programmene starter. 'advarer mot følelsesladde scener' (javel, emo som jeg er har denne advarselen omvendt effekt, akkurat som når nyhetene advarer mot sterke scener blir jeg dratt mot å se, øynene blir automatisk noen centimeter videre, jeg setter meg liksom litt umerkelig til rette og prøver å forberede meg på hva de vil vise, spent, nysgjerrig som en overtrøtt fireåring, og stort sett skjønner jeg hvorfor de advarer, men nyhetene viser meg stort sett scener som får meg til å føle angst og avsky - kvinner som ikke veit at de er gravide og plopper ut barn på baderomsgulvet gir meg ikke samme følelsen) 'advarer mot grov språkbruk og sexscener' derimot...

point being. jeg våkner og er bevisstløs. hvorfor er det ingen som lyser meg i øya med lommelykt og spør om jeg kan høre dem, følge pekefingeren deres med øya, og som varsomt løfter meg over i en myk seng i et hvitt laken, ber meg om å ta det rolig, puste. det er ikke noe galt med meg. jeg har litt vondt i ryggen, ville jeg sagt. de ville sett på meg som om jeg ikke visste mitt eget beste, lagt hånden sin på skulderen min og bedt meg slappe av, si at jeg skulle få litt tid for meg selv. om det var noe kunne jeg bare ringe med den røde knappen ved siden av meg og de ville komme med en gang. og så ville de gå. jeg ville ligge der med arma rett ned og føttene oppover, parallellt som to snødekte fjellkjeder mot en gul vegg. jeg skulle ha irritert meg over at tv'en var for liten og at fjernkontrollen lå for langt vekk til at jeg i det hele tatt kunne slå den på. irritasjonen ville gått over, et glimt av sol ville forsvinne bak en lumsk gråværssky og love meg tretten dager med regn. det hadde jeg akseptert. tretten dager med regn. tretten dager å lære meg å bli trøtt på. det hadde vært noe. ingen medisiner.  stort sett ligge alene, få noen glass med vann. fylle bleia med eksrementer og piss. bli bytta på, tørka, vaska og snudd så jeg ikke skulle fått liggesår. ikke blitt mistrodd eller gjort klar over at jeg kunne gjort alt selv. gått på do. tørka meg. vaska meg. snu meg. kanskje til og med gått en tur på gangen. bare bli tatt hånd om av noen som kan det bedre enn meg. eller som tror de veit det bedre enn meg, for jeg er ikke sikker på om jeg veit det sjøl.


dette er jo egentlig helt forferdelig å skrive. vennligst ikke ta det bokstavelig.

og så en dag. når det hadde regna som heftigst, ikke den trettende, men på slutten av den fjortende dagen hvor kumlokka hadde hatt blanke vulkaner opp av hullene og søppelet fløt avgårde ned veien som ble fargesatt av en og annen paraply, ville jeg ha følt en plutselig angst og ringt panisk med den røde alarmknappen. de ville kommet meg til unnsetning. herregud, skulle jeg ha sagt. la meg bli litt til. jeg er for frisk til å være der ute.

jeg er redd jeg er redd
for hva jeg skal gjøre
om ingen legger merke til
hvor stor angst jeg har
for å forplikte meg til forpliktelser
av de udefinerbare sortene
hvor varigheten av enigheten om alt
hviskes ut etterhvert som jeg blåser ut lysa
som øker i antallet og antallet øyne
som minker og ikke lenger er der for å se meg
hviske ut noe som helst, og det er dem
jeg hvisker for
det ødelegger å ikke snakke høyt fordi det
er en barnslig måte å si sine hemmeligheter
eller uttrykke et sorg, et savn eller en sinssykdom på
å bare ville tale med uttalte ord men uten noe annet
som - om noe
skulle det vært meg en glede å si
ja, jeg gjør det gjerne om de tingene jeg gjerne gjør og ikke vil gjøre igjen
og ja, jeg veit det blir som det blir når jeg veit at det er sånn det er uten å være helt sånn
for det kan jeg forplikte meg til
- å si det lavt er sjansen jeg må ta
når jeg skal snakke høyt om meg selv
for å tro på og respektere meg selv
om jeg skal blåse ut lysa
mellom mange.

" jeg våknet ikke en regnfull morgen, jeg visste hva dagen ville bringe, kaffen gjorde jeg klar dagen i forveien og jeg hadde festa antiskliblomstene i bunnen av badekaret fordi jeg tenkte det ville være lurt. det kunne hende jeg fikk mer reklame i posten enn normalt denne dagen, jula hadde en tendens til å treffe brevsprekken rett etter at marsipanen fant sin plass i butikkhyllene. det tomme gullbrødpapiret på sovebordet minna meg på det. men dette skulle altså bli en helt vanlig dag og den skulle være over igjen før jeg for alvor fikk begynt med tavletestene mine. for et fint liv jeg levde. sånn akkurat passe kjedelig"

redd meg.

mamma fortalte meg at naboen nedi gata het fru hansen, og at fru hansen alltid hadde vært ei sur kjeftesmelle som stinka hundedritt og hadde fett hår. da vi barna leika gjemsel husker jeg at vi måtte passe på så vi ikke kom for nære gjerdet på hundegården. schæferne var gærne og hadde hoppa over innhegninga før. noen av dem hadde også glefsa etter barn når de stod bundet utenfor Rimi. det var like skummelt hver gang jeg strøk forbi den betongveggen med bare armer og hjertet i halsen. skrubbsår.

mamma fortalte at fru hansen og herr hansen hadde gifta seg da de var veldig unge. at de krangla fælt. fru hansen hadde skikkelig mannestemme når hun blei sint. da vi barna leika gjemsel måtte vi lute med hodet så hårtustene ikke syntes over gresset når vi skulle forbi huset deres, og vi måtte være jævla stille så vi ikke ble oppdaga om vi gjemte oss litt innafor tomta deres. de beste gjemmestedene. og jævla stille ble det da fru hansen skreik til herr hansen så vinduene sprakk.

mamma fortalte at fru hansen var slem mot herr hansen, men det tenkte vi ikke noe på. det var bare menn som kunne være slemme og det var som regel herr hansen vi så når bikkjene ulte og hadde stått i sin egen hundedritt ganske lenge. han kom alltid ut på trappa. der stod han en stund og mysa utover nabolaget. med den brune cordfløyelsbuksa på seg, grønn allværsjakke som hang så trist over de smale skuldra og mørke øyebryn dekorerte panna som ei svart, lodden hengebru. han kunne finne på å slå bikkjene over kjeften om de glefsa etter godbitene han hadde i bukselomma. også skulte han på oss når vi gispa fordi vi syntes synd på de rabiate, kåte og klynkende bikkjene når vi spionerte på ham. og en gang skulte så fælt og ba oss om å pelle oss vekk fra eiendommen hans i så sinna tone at vi bestemte oss for å kaste snøballer med stein på huset deres når vinteren kom.

rødsprengte håndflater, hjemmestrikka votter hengende fra termodressen og den lange kulda. jeg husker det. men mamma fortalte ikke at de hadde en gutt som ble drept i ei ulykke lenge før jeg blei født. og det skulle jeg gjerne visst da jeg ødela fru hansens og herr hansens stuevindu.  bildene som stod i vinduskarmen stupte inn i mørket og fru hansen som vanligvis ville kjefta sa ingenting. hun gikk frem til vinduet, stod der helt urørlig og bare kikka på oss.

elleve år. noen må alltid stå.

tørre hender.

jeg skal fylle koppen. hente pakka med rørsukker fra skapet, lese varedeklarasjonen, finne ut hvor hemskt usunt det er, slik jeg gjør med alt annet. jeg skal rive av den taggete, stipla streken så lokket på boksen åpnes og jeg kan titte nedi, se på bitene som ligger der i en brun og merkelig geometrisk klynge, som om noen allerede har dyppa dem godt i kaffeasjetten og lagt dem oppi igjen. jeg skal ikke vaske hendene. jeg skal skyfle fingrene nedi boksen, innunder så mange biter jeg bare klarer og løfte dem ut, klemme dem sammen i håndflata så de blir mørkere i kantene av håndsvette. jeg skal legge dem i koppen etter å ha klemt dem en stund og jeg skal sette koppen på bordet med den grønne duken. jeg skal børste av løse sukkerkorn på lårene mine, skrive noen ord i loggen med seigt grep om pennen. "jeg lurer på hvor mange det er som egentlig spiser sukker. nok sukker til at de kan bli syke av det. jeg lurer på hvor mange som kommer til å spise mine sukkerbiter. minst tretti, forhåpentligvis"