jeg har trilla i meg 8000 kalorier, sett på tlc med som viser advarsler før programmene starter. 'advarer mot følelsesladde scener' (javel, emo som jeg er har denne advarselen omvendt effekt, akkurat som når nyhetene advarer mot sterke scener blir jeg dratt mot å se, øynene blir automatisk noen centimeter videre, jeg setter meg liksom litt umerkelig til rette og prøver å forberede meg på hva de vil vise, spent, nysgjerrig som en overtrøtt fireåring, og stort sett skjønner jeg hvorfor de advarer, men nyhetene viser meg stort sett scener som får meg til å føle angst og avsky - kvinner som ikke veit at de er gravide og plopper ut barn på baderomsgulvet gir meg ikke samme følelsen) 'advarer mot grov språkbruk og sexscener' derimot...

point being. jeg våkner og er bevisstløs. hvorfor er det ingen som lyser meg i øya med lommelykt og spør om jeg kan høre dem, følge pekefingeren deres med øya, og som varsomt løfter meg over i en myk seng i et hvitt laken, ber meg om å ta det rolig, puste. det er ikke noe galt med meg. jeg har litt vondt i ryggen, ville jeg sagt. de ville sett på meg som om jeg ikke visste mitt eget beste, lagt hånden sin på skulderen min og bedt meg slappe av, si at jeg skulle få litt tid for meg selv. om det var noe kunne jeg bare ringe med den røde knappen ved siden av meg og de ville komme med en gang. og så ville de gå. jeg ville ligge der med arma rett ned og føttene oppover, parallellt som to snødekte fjellkjeder mot en gul vegg. jeg skulle ha irritert meg over at tv'en var for liten og at fjernkontrollen lå for langt vekk til at jeg i det hele tatt kunne slå den på. irritasjonen ville gått over, et glimt av sol ville forsvinne bak en lumsk gråværssky og love meg tretten dager med regn. det hadde jeg akseptert. tretten dager med regn. tretten dager å lære meg å bli trøtt på. det hadde vært noe. ingen medisiner.  stort sett ligge alene, få noen glass med vann. fylle bleia med eksrementer og piss. bli bytta på, tørka, vaska og snudd så jeg ikke skulle fått liggesår. ikke blitt mistrodd eller gjort klar over at jeg kunne gjort alt selv. gått på do. tørka meg. vaska meg. snu meg. kanskje til og med gått en tur på gangen. bare bli tatt hånd om av noen som kan det bedre enn meg. eller som tror de veit det bedre enn meg, for jeg er ikke sikker på om jeg veit det sjøl.


dette er jo egentlig helt forferdelig å skrive. vennligst ikke ta det bokstavelig.

og så en dag. når det hadde regna som heftigst, ikke den trettende, men på slutten av den fjortende dagen hvor kumlokka hadde hatt blanke vulkaner opp av hullene og søppelet fløt avgårde ned veien som ble fargesatt av en og annen paraply, ville jeg ha følt en plutselig angst og ringt panisk med den røde alarmknappen. de ville kommet meg til unnsetning. herregud, skulle jeg ha sagt. la meg bli litt til. jeg er for frisk til å være der ute.