jeg er redd jeg er redd
for hva jeg skal gjøre
om ingen legger merke til
hvor stor angst jeg har
for å forplikte meg til forpliktelser
av de udefinerbare sortene
hvor varigheten av enigheten om alt
hviskes ut etterhvert som jeg blåser ut lysa
som øker i antallet og antallet øyne
som minker og ikke lenger er der for å se meg
hviske ut noe som helst, og det er dem
jeg hvisker for
det ødelegger å ikke snakke høyt fordi det
er en barnslig måte å si sine hemmeligheter
eller uttrykke et sorg, et savn eller en sinssykdom på
å bare ville tale med uttalte ord men uten noe annet
som - om noe
skulle det vært meg en glede å si
ja, jeg gjør det gjerne om de tingene jeg gjerne gjør og ikke vil gjøre igjen
og ja, jeg veit det blir som det blir når jeg veit at det er sånn det er uten å være helt sånn
for det kan jeg forplikte meg til
- å si det lavt er sjansen jeg må ta
når jeg skal snakke høyt om meg selv
for å tro på og respektere meg selv
om jeg skal blåse ut lysa
mellom mange.