på bord nummer åtte

Jeg kaller deg krølltoppen. Eller "hu dama jeg ikke husker navnet på" når jeg forteller noen om deg. Når jeg sier at jeg ikke husker navnet ditt juger jeg. Du har aldri fortalt meg hva du heter og jeg har aldri følt noe behov for å spørre. Det er en feil i meg som får meg til å juge sånn. Jeg er ikke klar over at jeg juger, jeg bare tror jeg har fått høre navnet ditt før og så er det jo jævla rart for de som hører meg fortelle om deg å få vite at jeg ikke engang veit hva du heter. Så derfor blir det sånn. Du er hu dama jeg ikke husker navnet på. Men vi møtes ofte.

Søndager kommer du tidligere enn alle andre. Du forteller meg at bussen går til Rustad, men ikke lenger og at du alltid har planer om å gå resten av veien selv, men at bussjåføren tar seg tid til å kjøre deg helt ned. Antagelig fordi du er den enste på bussen. Tidlig en søndags morgen. Med den grønnrutete cordjakka og de brune skinnskoa på deg. Den svarte veska i fanget. Når du kommer inn åpner du døra forsiktig, passer på hvor du setter det første steget i lokalet som om det var glatt, snur deg i en helomvendig for å påse at du lukker døra ordentlig og så tørker du deg av på beina. Tre børst. Venstrefoten får alltid ett børst for lite. Du nikker og sier hei etter at jeg har sagt hei eller hei-hei først. Ikke overentusiastisk. Ikke surt. bare nøytralt. "Ja, her var det ikke mange" sier du. "Nei" sier jeg "spilla begynner ikke før klokka to" Du forteller meg om bussen og Rustad og bussjåføren som kjører deg helt ned. "Så bra da" sier jeg mens du går og henter kaffe etter at du har hengt fra deg jakka på stolryggen. Når du har henta din kopp og tatt en slurk uten å puste ned i koppen først, fyller jeg min egen kopp og gjør det samme.

Det hender vi snakker om været. Som regel er det helt forferdelig eller helt nydelig. Men all snakk om været pleier å stagnere, slik det gjør med alle etterhvert, og så blir vi begge to stille. Jeg kikker på klokka og du kommer bort til desken og kikker i avisa. "Torsdagens" sier jeg. Du sier at du ikke leser Røyken &  Hurums avis så det er ikke så farlig. Og så setter du deg ned og leser litt før jeg avbryter deg med et eller annet jeg har kokt ihop eller tenkt fem minutter på. En gang var det prisene på lokale bussbilletter. En annen gang snakket jeg om behandlingen av kreftpasienter på Drammen sykehus. Barnebarna dine er en sikker vinner. Du har femtitre. Jeg har aldri fått det til å gå opp i opp, men jeg antar at du kaller alle barna, barnebarna dine og oldebarna dine for barnebarn. Eller så er du kanskje litt forvirra. Femtitre barnebarn blir litt for mye for meg å tenke på. Tør ikke spørre om navna, spør heller om dere gjør ting sammen som jeg veit at mange bestemødre og barnebarn gjør. Du reiser deg opp mens du forteller detaljert om hva dere pleier å finne på. Bake boller, juleverksted, gåturer, spise middag og spille spill. Penga strekker ikke til, men det er det sosiale som er verdifullt. Jeg får lyst til å adoptere deg, få lov til å respektere og se opp til deg. Det hadde jeg gjort om jeg hadde vært ditt barnebarn. Jeg vil ha en bestemor i Norge. Når vi igjen kommer til punktet hvor man har snakka seg litt ferdig om en ting legger du armene bakom ryggen og vipper litt frem og tilbake som bare gamlinger og små barn kan gjøre uten at man umiddelbart tror det er noe galt fatt. Jeg tror du mimrer og det er greit, jeg drikker kaffe i små slurker.

Jeg veit ganske mange ting om deg. Du er født og oppvokst på samme sted som meg, men jeg var den som flytta. Det er rart hvordan ting har blitt som de har blitt og hvorfor enkelte ting ikke bare kan forbli uberørt, alt er så ugjenkjennelig, det kjente er ødelagt av tid, folk og forskjeller. Du har flytta inn i de nye leiligheten og det slår meg som litt paradoksalt. Stua di er kjempestor forteller du. Minst 40 kvadratmeter. Og det tar så lang tid før det blir varmt at du aldri gidder å ha det på 22 grader. Alt over er nyttesløst. Da blir du bare kokt i toppen. Jeg tror du driver med håndarbeid, men du har aldri fortalt meg hva slags. jeg veit du har en sønn. Han kommer innom av og til. Han har veldig mørkt hår, mørkere enn deg, bruker briller og er tynn som en penn. Han bruker det dobbelte på bonger enn det du gjør, enda det er du som betaler for ham. Du er glad i ham. Det ser jeg. Og han er en god sønn som henter moren sin når hun har fått lufta seg litt.

Det som bekymrer meg er at du alltid er kald på hendene. Når jeg kommer og gir deg det vanlige, "en av hver" hender det at du gnir hendene sammen i et forsøk på å tø dem opp. "Like kald som meg du" sier jeg og du sier at du antageligvis er litt kaldere og legger hånden din oppå min. Jeg lager en grøsselyd og trekker den vekk.

Igår fortalte du meg hva søstra di het. Hun het Marvel.