mamma fortalte meg at naboen nedi gata het fru hansen, og at fru hansen alltid hadde vært ei sur kjeftesmelle som stinka hundedritt og hadde fett hår. da vi barna leika gjemsel husker jeg at vi måtte passe på så vi ikke kom for nære gjerdet på hundegården. schæferne var gærne og hadde hoppa over innhegninga før. noen av dem hadde også glefsa etter barn når de stod bundet utenfor Rimi. det var like skummelt hver gang jeg strøk forbi den betongveggen med bare armer og hjertet i halsen. skrubbsår.

mamma fortalte at fru hansen og herr hansen hadde gifta seg da de var veldig unge. at de krangla fælt. fru hansen hadde skikkelig mannestemme når hun blei sint. da vi barna leika gjemsel måtte vi lute med hodet så hårtustene ikke syntes over gresset når vi skulle forbi huset deres, og vi måtte være jævla stille så vi ikke ble oppdaga om vi gjemte oss litt innafor tomta deres. de beste gjemmestedene. og jævla stille ble det da fru hansen skreik til herr hansen så vinduene sprakk.

mamma fortalte at fru hansen var slem mot herr hansen, men det tenkte vi ikke noe på. det var bare menn som kunne være slemme og det var som regel herr hansen vi så når bikkjene ulte og hadde stått i sin egen hundedritt ganske lenge. han kom alltid ut på trappa. der stod han en stund og mysa utover nabolaget. med den brune cordfløyelsbuksa på seg, grønn allværsjakke som hang så trist over de smale skuldra og mørke øyebryn dekorerte panna som ei svart, lodden hengebru. han kunne finne på å slå bikkjene over kjeften om de glefsa etter godbitene han hadde i bukselomma. også skulte han på oss når vi gispa fordi vi syntes synd på de rabiate, kåte og klynkende bikkjene når vi spionerte på ham. og en gang skulte så fælt og ba oss om å pelle oss vekk fra eiendommen hans i så sinna tone at vi bestemte oss for å kaste snøballer med stein på huset deres når vinteren kom.

rødsprengte håndflater, hjemmestrikka votter hengende fra termodressen og den lange kulda. jeg husker det. men mamma fortalte ikke at de hadde en gutt som ble drept i ei ulykke lenge før jeg blei født. og det skulle jeg gjerne visst da jeg ødela fru hansens og herr hansens stuevindu.  bildene som stod i vinduskarmen stupte inn i mørket og fru hansen som vanligvis ville kjefta sa ingenting. hun gikk frem til vinduet, stod der helt urørlig og bare kikka på oss.

elleve år. noen må alltid stå.