..handsome is walking down the hit-street and Sabbiblush is the new colour of spring

Det fant meg: frigjøringen. Veit ikke hvordan det skjedde, men det var noe som slapp taket, ikke var det spesielt kaldt i dag, ikke særlig varmt heller, likevel var det så enkelt å gå uten jakke. Jeg klarte nesten ikke ordlegge meg i møte med andre mennesker, ordforrådet tok ferie og jeg gadd ikke ta meg bryet med å oppføre meg ordentlig uten at verden ramla sammen av den grunn. Jeg fikk det jeg var ute etter. På apoteket, butikken og på jobb. De femten snakkesalige spanjolene i rommet ødela ikke for analysen av The Wasteland, jeg ga opp helt av meg selv uten å føle at jeg trengte å få dårlig samvittighet. Jeg har ikke hatt lyst på sukker en eneste gang i dag, selv om fredag er kosedag, jeg har spist sjokolade og stiller meg likegyldig til det.

Lesebrilleglassene mine var på vei ut av innfatninga sist jeg tok dem opp fra sekken. Jeg har ikke vært flink til å bruke dem selv om jeg synes det var så viktig at jeg måtte ha dem. Jeg har tenkt at det sikkert er en tilvenningssak, men jeg venner meg jo aldri til annet enn å være alene om alt. (ifølge dameblader er det derfor jeg liker å jogge - man føler man har så mye å prate med seg selv om, når man løper)

3600,-. Unnskyld mamma, har jeg tenkt mange ganger, jeg bruker pengene etter deg på tull.  Jeg skulle jo til Machu Picchu. Se Machu Picchu. Ingen dårlig samvittighet. Jeg tok lesebrillene med til optikeren som sa at alt var galt fatt. Huttetu. Snudde innfatningen opp og ned i en bolle med varm sand og formet den så den nesten klemte hull inn i hodet bak ørene. Det endte med at jeg fikk nye glass. Og vi snakka om Dag Solstad. Han viste meg bilder av de to sammen. Også jeg som synes Dag Solstad virka som en bløff. Nye glass til det dobbelte av prisen. Dag Solstad er fortsatt en bløff, men optikeren er en ganske snill mann.

Også innimellom dette.

I. på vei opp til skolen
II. på vei ut fra Gullbring
III. over smågodtet på Rimi

Jeg eide ikke selvkontroll, kroppsbeherskelse eller evnen til å fremstå som noe annet enn en joggeklærkledd jente med Berganssekk på ryggen og stropp foran på brystet, sånn som alle turnerder gjør for å redde ryggen ved tung bagasje - sånn gikk jeg, med fortsatt svett pannelugg og en ganske hipp låt jeg ellers aldri hører på annet enn når jeg trener eller gir blaffen i kvalitet, øste ut fra hodetelefonene da jeg sneia rett forbi. Tror jeg så på'n. Veit ikke. Joda. Jeg gjorde det. Han så på meg. Kjemperar følelse. Tror ikke jeg ville fått den med mindre jeg opplevde frigjøringa tidligere på dagen.

A to the R to the R to the O to the G to the A to the N to the S to the E to the N.

Eller bare at jeg begynte å puste fritt (på tross av bryststropp) Jeg klarer ikke helt å forklare hva det er som holder meg så distansert til folk rundt meg; av og til føles det som om jeg analyserer væremåten deres, suger til meg lyter, forskrekkelige/sjarmerende kjennetegn og bruker det i andre sammenhenger

ikke at jeg er uærlig, jeg bare:

tester ut nye teknikker for å omgås folk fordi det fascinerer meg, ikke minst forbløffer jeg meg selv til stadighet, så ond du kan bli, så veltalen du er om du gidder, det lille smilet var du heldig med - hun så det akkurat, og jeg tror jeg nærmer meg en eller annen diagnose istedenfor ny innsikt i andre menneskers væren i dette livet (mitt) selv om jeg ikke tror helt på det heller, men jeg veit at jeg har problemer med å forholde meg til andre i situasjoner der noe slipper taket i meg, det skjer ca hvert halvår og jeg er like forvirra hver gang.

Så deilig. Jeg er litt elephant gun.

(selv)motsigelser.

Ingen lyd av Norge.

Men av stein som deles i to.

Gårsdagens te hadde laga årringer i koppen min.

Det synes jeg var litt trist, så jeg øste i litt nytt liv.

Og jeg klarte å samkjøre hakkelydene til steinknuser'n med lesetempoet (hvertfall når jeg la fra meg lyrikkens liv og leste ginsberg istedenfor, kaddish, du kaddish, hjerte&lever&telemarkskjærleik) Jeg tror jeg har gjort det beste ut av det. Jeg veit hvem Celan er nå også, sånn helt konkret. Jeg har lært noen vittige franske setninger som overhodet ikke har noen nytteverdi. Søren Kierkegaard dukka opp med en kjent setning igjen og jeg tror det er til alles beste at jeg ikke har essay. For å forklare meg sjøl: jeg trenger fokus, ikke flere argumenter for å falle ut.

forelska i stig, nei.

Det finnes tre mennesker som har hjulpet meg med å finne en retning med skrivingen i min tid her i Bø.

Rune Christiansen, Kyrre Andreassen og Stig Sæterbakken. 

Først og fremst, omjegfårlov, må jeg si takk (om dere skulle finne på å google dere selv antar jeg at den gode delen av egoet deres vokser litt) for at dere er de som har tvunget meg gjennom mine nølende skilpaddedøgn hvor skrivingen har virka retningsløs og uhåndgripelig. Takk for at dere gjennom et ark med cambriafont, tekststørrelse 11 har klart å finne en essens, ikke bare pirkefeil og setningsgrøt. Takk for at dere - ganske umiddelbart har fått meg til å innse at jeg ikke gjør feil ved å gå tilbake i tekst, kanskje allerede før jeg begynte å skrive og at jeg ikke får pest av å ta frem en tekst og jobbe med den til jeg innser at fem linjer kan ta flere dager; skrive tekst ut i lengre drag, oppleve schizofren kjærlighet til den for så å finne den meningsløs, forkaste alt bortsett fra et ord eller en setning som til slutt utgjør en helt annen historie enn den jeg begynte på og som jeg kan lure meg selv til å tro snakker fra annen bevissthet enn min egen. Eller utfordre meg selv, dempe trøkket - bruke energien der den kommer til sin rett, drepe hjertebarna, finne tekst i teksten jeg ikke ante var der. Takk, dere hjalp meg med å forstå at det er her du har venna dine: dette rare tekstuniverset jeg omgir meg med til daglig og vissheten at det alltid være et ensomt lende. Det som tidligere har vært en litt forsinket barnesykdom har blitt noe jeg innser at jeg ikke kan kurere, jeg må godta koldbrannen i fingra som gjør at jeg skriver: og jeg vil aldri bruke ord som "bra" eller "dårlig" om det jeg skriver, bare forhastet og kompost (for der gror det nye ting).

Jeg skulle gjerne kastet meg rundt halsen på dere og sagt: ikke forlat meg.

(selv om det ville blitt å dra patos til en litt vel fysisk ytterlighet)

Jeg er veldig glad for at jeg snart er ferdig med forfatterstudiet. Jeg har aldri vært så tom og svak som jeg har vært disse to semestrene og jeg vil aldri ha dem tilbake. Jeg har brukt kreftene på andre ting som ikke styrker min hensikt med å være her og nettopp derfor er det viktig at jeg minner meg selv på å ta med meg den vesentlige delen av bagasjen jeg har samlet opp gjennom snart ti måneder mellom lave fjell og rånerbiler, ikke alt jeg ikke fikk gjort. Det er ikke mange ukene jeg har brukt på å være i skrivesonen når jeg burde ha fortsatt og jeg frykter for hva som vil skje når jeg flytter hjem, da har jeg ingen "temauker" hvor jeg vet at jeg får jobbkicket å se frem til lenger. Antageligvis vil jeg bruke lang tid på å disiplinere skrivingen. Kanskje vil jeg bruke ti år på å få til noe som helst. Men jeg skal (pr)øve, (pr)øve og (pr)øve så langt det lar seg gjøre, legge fra meg helsemessige traumer og oppgi de elementene som forstyrrer meg.

Herifra og ut: det finnes flere "jeg" og en kamp om språket.

blåbærblå.

Om jeg kniper øynene hardt sammen (sånn at jeg er sikker på at den slags knipeøvelser garanterer tidlig fremvekst av rynker om jeg gjør det for ofte) og åpner dem igjen etter å ha stått sånn i noen tanketomme sekunder kan jeg ikke se noen merkbare forandringer rundt meg.

Så derfor gjør jeg ikke det mer.

proper søvn.

Nå må jeg nesten begynne å skrive dem ned, de siste fem dagers drømmeturer har vært langt, langt ute (og med ca samme utgang):

Frokoster jeg aldri blir ferdig med å lage, kjæleleoparder som kosetygger på fingrene mine og gjør et stort nummer ut av å alltid være i nærheten, stå høyt (helst på bladene til digre potteplanter) så de kan blottstille anus sånn ca i luftlinje med ansiktet mitt, venner jeg nesten skremmer bort fordi jeg er så sint, så sint, men det er bare rett før vi finner såpebobler som lever og svever mot oss fra skogholtet og som kan fortelle hvordan dagen blir hvis vi spør dem - da glinser de ekstra sterkt i en olja regnbuefarger før de blir grå og må hvile seg litt i skogen igjen før vi kan leike mer med dem og vennene mine er ikke redd meg lenger fordi de glinsa i grønt, boblene, altså, uten at jeg veit hva det betyr.

Og så drømmer jeg at jeg sover dårlig at jeg har lyst til å fortelle pappa om det i tilfelle han synes jeg oppfører meg som en dust så derfor sender jeg ham en melding hvor jeg skriver at det er litt krise og skjønner ingenting når jeg sitter med hans telefon og ser at han får en melding fra avsender "Daddy-o", jeg skjønner i drømmen at jeg ikke skjønner at det er meg selv som skrev meldinga med feil telefon fordi jeg er så trøtt og begynner å kjefte ham huden full når han plutselig står opp (tror egentlig jeg vekka ham fordi jeg trodde det var noe alvorlig galt med psyken hans - som om han skrev meldinger til seg selv, da er man jo passe sprø da). Jeg veit at klokka er kvart på fem om morgenen og jeg kjefter ham huden full fordi jeg plutselig synes det er forjævlig at han åpenbart er grunnen til at jeg våkner: Jeg veit nemlig at om jeg prøver å legge meg igjen vil jeg ikke kunne sove så lenge fordi han bråker når han lager kaffe.

Jeg tror det er derfor jeg ble sint i utgangspunktet. Fordi jeg i drømmen sov så dårlig at jeg tenkte at jeg like gjerne kunne stå opp - i drømmen, men som man veit og kanskje har erfart i virkeligheten fungerer man ikke helt tipp når man skulle hatt hvertfall tre timer til på øyet og selv de mest innkjørte rutiner får noen plutselige avbrudd i utførelse - enten du er på vei til å gjøre dem eller du skjønner at du gjør dem helt feil; kaffe i vannbeholderen, ikke filteret, bukse på før trusa og sånne andre ting som egentlig kan være ganske morsomt om noen andre ser deg gjøre det, mye fordi man står der med ca uttryksløs ansiktsmimikk der tomme øyne har forvirra spørsmålstegn svømmende rundt i iris som etterhvert svimler seg opp og rundt trøtthodet, tenner den lille pæra over med et tankegnist. Åfaen. Hva er det jeg gjør.

Det er ganske slitsomt å vite at man ikke er istand til å sove lenger i en drøm skal dere vite.

Hvertfall når det man våkner til at det er helt sant.