(selv)motsigelser.

Ingen lyd av Norge.

Men av stein som deles i to.

Gårsdagens te hadde laga årringer i koppen min.

Det synes jeg var litt trist, så jeg øste i litt nytt liv.

Og jeg klarte å samkjøre hakkelydene til steinknuser'n med lesetempoet (hvertfall når jeg la fra meg lyrikkens liv og leste ginsberg istedenfor, kaddish, du kaddish, hjerte&lever&telemarkskjærleik) Jeg tror jeg har gjort det beste ut av det. Jeg veit hvem Celan er nå også, sånn helt konkret. Jeg har lært noen vittige franske setninger som overhodet ikke har noen nytteverdi. Søren Kierkegaard dukka opp med en kjent setning igjen og jeg tror det er til alles beste at jeg ikke har essay. For å forklare meg sjøl: jeg trenger fokus, ikke flere argumenter for å falle ut.