..handsome is walking down the hit-street and Sabbiblush is the new colour of spring

Det fant meg: frigjøringen. Veit ikke hvordan det skjedde, men det var noe som slapp taket, ikke var det spesielt kaldt i dag, ikke særlig varmt heller, likevel var det så enkelt å gå uten jakke. Jeg klarte nesten ikke ordlegge meg i møte med andre mennesker, ordforrådet tok ferie og jeg gadd ikke ta meg bryet med å oppføre meg ordentlig uten at verden ramla sammen av den grunn. Jeg fikk det jeg var ute etter. På apoteket, butikken og på jobb. De femten snakkesalige spanjolene i rommet ødela ikke for analysen av The Wasteland, jeg ga opp helt av meg selv uten å føle at jeg trengte å få dårlig samvittighet. Jeg har ikke hatt lyst på sukker en eneste gang i dag, selv om fredag er kosedag, jeg har spist sjokolade og stiller meg likegyldig til det.

Lesebrilleglassene mine var på vei ut av innfatninga sist jeg tok dem opp fra sekken. Jeg har ikke vært flink til å bruke dem selv om jeg synes det var så viktig at jeg måtte ha dem. Jeg har tenkt at det sikkert er en tilvenningssak, men jeg venner meg jo aldri til annet enn å være alene om alt. (ifølge dameblader er det derfor jeg liker å jogge - man føler man har så mye å prate med seg selv om, når man løper)

3600,-. Unnskyld mamma, har jeg tenkt mange ganger, jeg bruker pengene etter deg på tull.  Jeg skulle jo til Machu Picchu. Se Machu Picchu. Ingen dårlig samvittighet. Jeg tok lesebrillene med til optikeren som sa at alt var galt fatt. Huttetu. Snudde innfatningen opp og ned i en bolle med varm sand og formet den så den nesten klemte hull inn i hodet bak ørene. Det endte med at jeg fikk nye glass. Og vi snakka om Dag Solstad. Han viste meg bilder av de to sammen. Også jeg som synes Dag Solstad virka som en bløff. Nye glass til det dobbelte av prisen. Dag Solstad er fortsatt en bløff, men optikeren er en ganske snill mann.

Også innimellom dette.

I. på vei opp til skolen
II. på vei ut fra Gullbring
III. over smågodtet på Rimi

Jeg eide ikke selvkontroll, kroppsbeherskelse eller evnen til å fremstå som noe annet enn en joggeklærkledd jente med Berganssekk på ryggen og stropp foran på brystet, sånn som alle turnerder gjør for å redde ryggen ved tung bagasje - sånn gikk jeg, med fortsatt svett pannelugg og en ganske hipp låt jeg ellers aldri hører på annet enn når jeg trener eller gir blaffen i kvalitet, øste ut fra hodetelefonene da jeg sneia rett forbi. Tror jeg så på'n. Veit ikke. Joda. Jeg gjorde det. Han så på meg. Kjemperar følelse. Tror ikke jeg ville fått den med mindre jeg opplevde frigjøringa tidligere på dagen.

A to the R to the R to the O to the G to the A to the N to the S to the E to the N.

Eller bare at jeg begynte å puste fritt (på tross av bryststropp) Jeg klarer ikke helt å forklare hva det er som holder meg så distansert til folk rundt meg; av og til føles det som om jeg analyserer væremåten deres, suger til meg lyter, forskrekkelige/sjarmerende kjennetegn og bruker det i andre sammenhenger

ikke at jeg er uærlig, jeg bare:

tester ut nye teknikker for å omgås folk fordi det fascinerer meg, ikke minst forbløffer jeg meg selv til stadighet, så ond du kan bli, så veltalen du er om du gidder, det lille smilet var du heldig med - hun så det akkurat, og jeg tror jeg nærmer meg en eller annen diagnose istedenfor ny innsikt i andre menneskers væren i dette livet (mitt) selv om jeg ikke tror helt på det heller, men jeg veit at jeg har problemer med å forholde meg til andre i situasjoner der noe slipper taket i meg, det skjer ca hvert halvår og jeg er like forvirra hver gang.

Så deilig. Jeg er litt elephant gun.