forelska i stig, nei.

Det finnes tre mennesker som har hjulpet meg med å finne en retning med skrivingen i min tid her i Bø.

Rune Christiansen, Kyrre Andreassen og Stig Sæterbakken. 

Først og fremst, omjegfårlov, må jeg si takk (om dere skulle finne på å google dere selv antar jeg at den gode delen av egoet deres vokser litt) for at dere er de som har tvunget meg gjennom mine nølende skilpaddedøgn hvor skrivingen har virka retningsløs og uhåndgripelig. Takk for at dere gjennom et ark med cambriafont, tekststørrelse 11 har klart å finne en essens, ikke bare pirkefeil og setningsgrøt. Takk for at dere - ganske umiddelbart har fått meg til å innse at jeg ikke gjør feil ved å gå tilbake i tekst, kanskje allerede før jeg begynte å skrive og at jeg ikke får pest av å ta frem en tekst og jobbe med den til jeg innser at fem linjer kan ta flere dager; skrive tekst ut i lengre drag, oppleve schizofren kjærlighet til den for så å finne den meningsløs, forkaste alt bortsett fra et ord eller en setning som til slutt utgjør en helt annen historie enn den jeg begynte på og som jeg kan lure meg selv til å tro snakker fra annen bevissthet enn min egen. Eller utfordre meg selv, dempe trøkket - bruke energien der den kommer til sin rett, drepe hjertebarna, finne tekst i teksten jeg ikke ante var der. Takk, dere hjalp meg med å forstå at det er her du har venna dine: dette rare tekstuniverset jeg omgir meg med til daglig og vissheten at det alltid være et ensomt lende. Det som tidligere har vært en litt forsinket barnesykdom har blitt noe jeg innser at jeg ikke kan kurere, jeg må godta koldbrannen i fingra som gjør at jeg skriver: og jeg vil aldri bruke ord som "bra" eller "dårlig" om det jeg skriver, bare forhastet og kompost (for der gror det nye ting).

Jeg skulle gjerne kastet meg rundt halsen på dere og sagt: ikke forlat meg.

(selv om det ville blitt å dra patos til en litt vel fysisk ytterlighet)

Jeg er veldig glad for at jeg snart er ferdig med forfatterstudiet. Jeg har aldri vært så tom og svak som jeg har vært disse to semestrene og jeg vil aldri ha dem tilbake. Jeg har brukt kreftene på andre ting som ikke styrker min hensikt med å være her og nettopp derfor er det viktig at jeg minner meg selv på å ta med meg den vesentlige delen av bagasjen jeg har samlet opp gjennom snart ti måneder mellom lave fjell og rånerbiler, ikke alt jeg ikke fikk gjort. Det er ikke mange ukene jeg har brukt på å være i skrivesonen når jeg burde ha fortsatt og jeg frykter for hva som vil skje når jeg flytter hjem, da har jeg ingen "temauker" hvor jeg vet at jeg får jobbkicket å se frem til lenger. Antageligvis vil jeg bruke lang tid på å disiplinere skrivingen. Kanskje vil jeg bruke ti år på å få til noe som helst. Men jeg skal (pr)øve, (pr)øve og (pr)øve så langt det lar seg gjøre, legge fra meg helsemessige traumer og oppgi de elementene som forstyrrer meg.

Herifra og ut: det finnes flere "jeg" og en kamp om språket.