myday:

blir sånn i dag.

jeg har få eufemismer for tilstanden jeg er i nå (- og ler svakt over ironien; der jakken er åpen til brystet og skjerfet er knyttet sammen ligger det virkelige problemet)

og det er helt sant, det gikk opp for meg i forgårs, jeg har leita etter noen som kan holde meg i hånda. ikke en sånn venn som sier alle de riktige tinga når jeg sier noe som kanskje kan virke litt for håpløst for jeg faller litt ut av det av og til, det er ikke så lett å holde styr på avbrytelsene som dukker opp selv omsolaskinner og alt er happy er jeg flink til å bli negativ utavdetblå fordi jeg møter digresjonene hele tida - gjerne en sånn fyr som ikke har så mye å si slik at de duvende pausene som følger etter at jeg har sagtno' følger tempoet vi går i når vi bare gårviderelangsveien som ikke nødvendigvis er en fin vei, bratt eller noe, bare bortover, for da kan jeg justere meg litt (nettopp fordi vi holder hender) og jeg kan bli bevisst på en annen enn meg selv, ha en unnskyldning og en grunn til å lettere bare skyvedetvekk, hente meg inn - for det betyr som regel så lite det jeg tenker på når jeg tenker meg ned i grusen og jeg veit jeg har evnen til, ja - faktisk innmari lett for å komme meg utavdet på egenhånd, men jeg trenger en keeper som er like redd for å skade ansiktet som meg selv så derfor har jeg leita etter noen som kan holde meg i hånda og ikke sier de riktige tinga som får meg til å føle meg generell, for av og til er det fint å bare gå utenom følelsene man ikke blir kvitt, det er ikke noen sin feil at man er ensom og selvopptatt noen ganger og det vil ikke si at man ikke kan være den gjesten som ikke går etter en kaffekopp, men soverover, ligger i senga og forteller meg hvor møkkete soveromsvinduet mitt egentlig er.

ganske trist.

Når jeg legger meg om natta putter jeg en ørepropp i det høyre øret; myker den opp mellom fingrene, former den i en lang, myk pølse som jeg lirker inn i øregangen før jeg legger meg på siden, den venstre, og klok av skade legger jeg armen riktig til så jeg ikke våkner om natta av prikking i armen fordi blodtilførselen stopper opp - i nittigraders vinkel, gjerne med venstrehånda gjemt under pynteputa så den skal holde seg varm. Og så bruker jeg høyrearmen til å dekke høyreskulderen med dyne, danderer den slik at den ikke ligger for nærme halsen eller øret, for når man har en ørepropp i øret blir alle lyder av hud mot tøy ganske gjennomtrengende, og halsen må være bar for at jeg skal kunne få følelsen av å puste fritt. Når jeg har dandert dyna riktig over skulderen legger jeg høyrehånda inn under dyna, tettpakker den rundt magen min og finner den riktige pusterytmen. Før var det en real prøvelse å ignorere lyden av min egen puls, hjerterytme og hvordan det høres ut når man svelger: som et ørlite, forlenget bølgeskvulp mellom to steiner. Også ligger jeg sånn. Kjenner øreproppen ekspandere i øret mitt, tette igjen øregangen med en sitrende lyd av myk plastikk, knitringen før den stopper opp, lar meg ligge i et rart mørke av fortetta lyd; uutgrunnelig stillhet. Jeg hører fortsatt lyder. Som om jeg plantet en liten lydmur inni meg, måkebilen blir til en motor som dras langs veien og skaper vibrasjoner som hakker opp pulsen min, spanjolene som går utenfor blir til lavmælt mumling selv om de ler og er fulle og bråker ganske mye. Jeg liker det sånn. Uutgrunnelig stillhet.

a sigh for lonliness to end

For første gang var hun ikke forvirret og hjemløs, for første gang var hun ikke kommet tilbake til at vi hadde fortsatt livene våres og etterlatt henne som en utstøtt, et lite barn jeg måtte forklare grunnen til at hun ikke kunne være hos oss, hvorfor hun ikke var seg selv, hvorfor hun følte seg så svak - og hvorfor hun plutselig befant seg i barndomshjemmet og pakket sammen tingene sine fordi hun skulle flytte et sted før hun kom til oss. For første gang var vi var tilbake i hverdagen igjen. Hun satt i garderoben den marineblå jakka si på og var klar for en tur i vårværet. Hun skulle på konsert på operataket og gledet seg veldig. Jeg fikk strøket vekk en hårlokk fra panna hennes og kysset henne på kinnet før jeg så henne langt ifra når jeg sa ha det; og kunne se at hun gjengjeldte blikket mitt.

Mammakjærlighet. Jeg hadde en så fin drøm natt til første dagen i dette året.