ganske trist.

Når jeg legger meg om natta putter jeg en ørepropp i det høyre øret; myker den opp mellom fingrene, former den i en lang, myk pølse som jeg lirker inn i øregangen før jeg legger meg på siden, den venstre, og klok av skade legger jeg armen riktig til så jeg ikke våkner om natta av prikking i armen fordi blodtilførselen stopper opp - i nittigraders vinkel, gjerne med venstrehånda gjemt under pynteputa så den skal holde seg varm. Og så bruker jeg høyrearmen til å dekke høyreskulderen med dyne, danderer den slik at den ikke ligger for nærme halsen eller øret, for når man har en ørepropp i øret blir alle lyder av hud mot tøy ganske gjennomtrengende, og halsen må være bar for at jeg skal kunne få følelsen av å puste fritt. Når jeg har dandert dyna riktig over skulderen legger jeg høyrehånda inn under dyna, tettpakker den rundt magen min og finner den riktige pusterytmen. Før var det en real prøvelse å ignorere lyden av min egen puls, hjerterytme og hvordan det høres ut når man svelger: som et ørlite, forlenget bølgeskvulp mellom to steiner. Også ligger jeg sånn. Kjenner øreproppen ekspandere i øret mitt, tette igjen øregangen med en sitrende lyd av myk plastikk, knitringen før den stopper opp, lar meg ligge i et rart mørke av fortetta lyd; uutgrunnelig stillhet. Jeg hører fortsatt lyder. Som om jeg plantet en liten lydmur inni meg, måkebilen blir til en motor som dras langs veien og skaper vibrasjoner som hakker opp pulsen min, spanjolene som går utenfor blir til lavmælt mumling selv om de ler og er fulle og bråker ganske mye. Jeg liker det sånn. Uutgrunnelig stillhet.