jeg har få eufemismer for tilstanden jeg er i nå (- og ler svakt over ironien; der jakken er åpen til brystet og skjerfet er knyttet sammen ligger det virkelige problemet)

og det er helt sant, det gikk opp for meg i forgårs, jeg har leita etter noen som kan holde meg i hånda. ikke en sånn venn som sier alle de riktige tinga når jeg sier noe som kanskje kan virke litt for håpløst for jeg faller litt ut av det av og til, det er ikke så lett å holde styr på avbrytelsene som dukker opp selv omsolaskinner og alt er happy er jeg flink til å bli negativ utavdetblå fordi jeg møter digresjonene hele tida - gjerne en sånn fyr som ikke har så mye å si slik at de duvende pausene som følger etter at jeg har sagtno' følger tempoet vi går i når vi bare gårviderelangsveien som ikke nødvendigvis er en fin vei, bratt eller noe, bare bortover, for da kan jeg justere meg litt (nettopp fordi vi holder hender) og jeg kan bli bevisst på en annen enn meg selv, ha en unnskyldning og en grunn til å lettere bare skyvedetvekk, hente meg inn - for det betyr som regel så lite det jeg tenker på når jeg tenker meg ned i grusen og jeg veit jeg har evnen til, ja - faktisk innmari lett for å komme meg utavdet på egenhånd, men jeg trenger en keeper som er like redd for å skade ansiktet som meg selv så derfor har jeg leita etter noen som kan holde meg i hånda og ikke sier de riktige tinga som får meg til å føle meg generell, for av og til er det fint å bare gå utenom følelsene man ikke blir kvitt, det er ikke noen sin feil at man er ensom og selvopptatt noen ganger og det vil ikke si at man ikke kan være den gjesten som ikke går etter en kaffekopp, men soverover, ligger i senga og forteller meg hvor møkkete soveromsvinduet mitt egentlig er.