aj.

Tenk at
jeg er i en fase hvor jeg er faen så drittlei av alt og samtidig håper jeg at det ikke skal gå over med det første.

Det er underlig å være traktorstøvler, joggebukse og lue i denne verden nå om dagen. De fleste mennesker rundt meg er irriterende og herlige. På mange måter føler jeg at jeg knekker litt av i disse innslagene hvor tvingende schizofrene tanker overlapper hverandre og jeg ber meg selv om å gå et sted før jeg plutselig sier noe vanvittig. Kanskje jeg plutselig sa noe annet enn "Nei, stikker jeg" når jeg reiser meg og går fra matbordet. Kanskje jeg plutselig fant på å si "Du er så røvirriterende og jeg ikke orker å se deg sleike den kanten på den kaffekoppen én gang til men jeg elsker måten du skjærer egg på"

Tenk at
jeg overhodet tenker over ting jeg aldri kommer til å si eller gjøre fordi dette bare er et innslag av tiltagende kjedsomhet - og at jeg vet det.

Egentlig må noen redde meg snart. Jeg tror jeg har klart å blande savn med vanetrøtthet. Og nei, jeg vil ikke ha noe nytt eller oppleve noe annerledes, jeg vil ha det gamle - om og om og om og om igjen, fordi de tingene jeg tenker tilbake på akurat nå ga meg så mye og jeg vet at de(t) ikke er ugjenkallelig(e) - likevel.



Jeg liker å fokusere på knagger.

10 minuter (för mig själv)

10, 9, 8, 7, 6 .. den papirtynne huden blotter brede blå årer over skulderfestet, jeg ser skittflekkene på speilet og lurer på om de siste 5 vil få meg til å styrte hodet inn i glasset. Kvinnen bortenfor har en greie for hantlecurl, kjappe repetisjoner, minimalt med pauser og manualer som ser ut som en metallstang med to fulle tekopper i endene. Hun er sidrumpa, ganske dvask for enden faktisk - hadde jeg stukket ut armen og tatt tak hadde jeg nok kunne sammenlignet følelsen som å kna bolledeig. Men overkroppen. Overkroppen er ikke proporsjonal, den ligner en utvekst. En arnoldpotet med barske, bulende furer under et stramt stykke polyester med logoen "Better Bodies". Jeg følger hennes hantlecurl i takt med mine skulderpress, kjenner det brenner i skuldrene idet jeg skal opp for siste gang, gir henne et skråblikk og ser henne rotere underarmen opp, over hodet og strekke den ut som om det var fakkelen til frihetsgudinnen. Hun er blank i trynet, nesten som om hun er helt ubemerket av sine vanvittige prestasjoner. Bare blank. Litt fuktig av overflatestyrke. Selv har jeg treningstrynet på. Kjeven er liksom firkantet rundt de smale, rosa leppene mine og jeg har én strak rynke tvers over panna idet jeg heiser vektstanga i seige sikksakkbevegelser over hodet mens jeg prøver å holde posituren rak, magen stram og ryggen samlet men feiler. Jeg er en larve med et tonn over hodet, armene mine er som strake, råtne pinner og jeg banner på innsida, lar nedsenkningen av stanga foregå med største verdighet; sakte ned mot brystet, et lite macho rykk når den glir med to centimeters avstand ved puppene, lager en svai i ryggen samtidig som jeg bøyer beina og fører stanga stille ned på lineoleumsgulvet.

Klistrelappen med 15,8 kg ruller seg til syne på metallet. Jeg sitter på huk og ser henne i et froskeperspektiv. Hun gir meg et blikk, halsen blir til tre digre hudfolder idet hun legger hodet på skakke og former ordene;

Skulderøvelser er bra tungt så sent på kvelden, ikke sant?

Hun smiler. Et lipglossrosa, tannbleket hvitt smil med de godeste intensjoner, eller iallfall medlidenhet. Hun legger fra seg tekoppene, strekker musklene med største selvfølge og innøvde perfeksjon. Jeg sier noe sånt som Ja, jøss. legger fra meg stanga på stativet og går mot garderoben. Noen rynkete, solbrune gubber ved beinpressen avbryter samtalen sin i et kunstlet øyeblikk når jeg går forbi og flekser brystmusklene sine i håp om at jeg ser det.

Bak meg, i et uheldig spotlighthjørne står muskeltøsa og speiler rumpa si.

Tänk om vi skulle vakna
utan läppar
med hela munnen fylld av jord
bakom tungan inga ord
Tänk om jag skulle vakna,
vara farlig
med hela munnen fylld av blod
Jag bet min tunga när du log

Allt jag ville säga
det glömde jag i kväll
Allt jag ville vara, behöll jag
alltid för mig själv
alltid för mig själv...

Tänk om vi skulle vakna, inte andas
Våra lungor tömda på luft
precis som om vi fått en knuff
Det känns som om någon
kapat våra fötter
och hela sängen fylls av blod
och hela golvet är fullt av skor

Allt jag ville säga
glömde jag i kväll
Allt jag ville vara behöll jag
alltid för mig själv
alltid för mig själv...

Sang og titteltekst; Kent

kindereksperiment & kjedeligdag

Dette gjelder selvsagt kinderEGG og intet annet.

Hva gjør man egentlig ved et hode som automatisk skrur seg av, tvinger øynene til å kun se på linjer istedenfor å lese dem - tidvis senke øyelokkene slik at øynene må løpe over arket for å finne ordene en eller annen skrivekunstelev leser høyt når hodet bestemmer seg for å kvikne til i sløve rykk, for deretter å gjøre rommet tåkete og bli ganske så bastant på å prøve å myrde tinningene hardt etterpå?

Du legger det til å sove. Rett og slett kjører kroppen på autopilot ut en dør og inn en annen, legger kroppen i stabilt sideleie i en seng(helst din egen) og drar øyelokkene ned med fingrene og sier; sov.

Det gjorde jeg og hodet var samarbeidsvillig akkurat der. 2 og 1/2 time blackout ble det - sånn midt på dagen? Jeg kan umulig være frisk.

Hele dagen har jeg egentlig bare ventet på å gjøre én fornuftig ting. Det vil si at jeg har ventet i 10 timer (- 2 og en halv om de egentlig ikke gjelder som venting) på å kunne spise fem kinderegg for kunstens skyld. Egentlig bare et skalkeskjul for å kunne spise godis med grei samvittighet, for de som ikke skjønte det, men det triste er at jeg ikke hadde lyst på sjokolade. Uansett, Vibbemor skulle lage film om hva man kan gjøre med et kinderegg og jeg fikk til og med vist hva sjokolade kan gjøre med en tunge. Med stønnelydene kan dette bli en skikkelig fin semesteroppgave tror jeg. Eller ikke.

Uansett har jeg i dag lært at fem kinderegg på rappen fikk meg til å gå hele veien, altså finne et tilfeldig bilde på nett av et kinderegg, redigere et svart kryss over det i paint som for å illustrere at fem kinderegg ikke anbefales.

=

Og at man rett og slett ser jævlig teit ut med kinderklistremerker i trynet.

Over, ut og.
Inni.

my sweet prince

I dag, når jeg stod ved disken på apoteket og kikket på den litt rødflekkete, lysluggede damen ovenfor meg - som la stort alvor i det å skrive signaturen sin (en krøll, krusedull, en sving og enda en krøll etterfulgt av en prikk) samt trykke "Mesna Apotek" hardt over signaturen med stempelet sitt på resepten, la jeg merke til at det kom lyder fra skjerfet mitt. Kanskje ikke så underlig, skjerfet er gigantisk, og når jeg tar av meg hodetelefonene, i en litt nonchalant bevegelse, liksom bare for å gjøre en kort samtale og så gå igjen - glemmer jeg å skru av spilleren og lyden av Placebo strømmer ut gjennom garnet. Musikken fra skjerfet fløt plutselig så gjennomtrengende der vi stod når jeg ble oppmerksom på alle omstendighetene rundt det å være den eneste som bringer lyd ut i et rom med helseartikler og medisiner. Jeg, litt fremoverlent med den venstre albuen på disken og apotekerdamen med sin bebrillede nese tjue centimeter fra både meg og resepten. Jeg, allerede i et tankebefengt landskap. Damen, konsentrert om å utføre sin arbeidsoppgave og uforstyrret av det jeg plutselig var igang med; en utvidelse av et film-manuset jeg har skrevet. Etter å ha memorisert noen fine stillbilder på innsiden ble det hele ganske merkelig. Tenk så rart at hun aldri skulle få vite hva jeg tenkte der og da, at hun ble en del av min verden, og jeg funderte på at det kanskje ble ansett for å være litt uhøflig - dette med å trenge på denne damen et stykke musikk hun garantert ikke likte, i verste fall fant litt homo, mens hun i sine tankers svette måtte holde pennen hardt for å skrive navnet sitt og derettervente med meg i stirrekonkurranse for få resepten dobbeltsjekket av en annen apotekerdame. Tenk om hun visste hvor mange tanker jeg tenkte om henne og dette øyeblikket - samtidig som jeg merket blikket til en Harley Davidsonmann klistre øynene til leggene mine. Kanskje ville hun hatt forståelse for at jeg flekset litt med muskelen i høyre legg mens jeg hørte ordene;

Never thought you'd make me perspire.
Never thought I'd do you the same.
Never thought I'd fill with desire.
Never thought I'd feel so ashamed.

- og fikk en merkbar trang til å spørre henne om hun også trodde at musikk gjorde livet litt lettere å leve av og til.