idiosynkrasi.

fuck you.

got to keep the loonies on the path.

Jeg har mistet vekt.

pjuh.

Søndagsfølelsen. Etter tre dager med buss, vandrehjemssøvn, Trondheimsutflukter og alkoholer på Den Gode Nabo (fantastisk kul plass, forresten) og natten til i dag som endte i kategorien "litt forfyllet og sen" føles kroppen som en vaskeklut. Men det er ok. Det har vært begivenhetsrikt og jeg sitter nå som kveldens vert i peisestua på skolen mens de andre bobler over av spilleglede, musikk og kos i tv-stua. Jeg prøver forresten å tvinge frem ordene, analysen og prestasjonsevnen til skolen i morgen (når skal det løsne for faen?) 6 timer med skrivekunst er seig på en mandag. Vurderer en skulk, jeg tror jeg må sette meg i lotus ved Himmelfossen og meditere meg til et fjell hvor jeg ser alt.. Men samvittigheten tillater meg ingen unnasluntring og jeg får heller satse på at jeg klarer strabasene om jeg tar en liten improvisasjon eller to.

For å oppsummere Trondheimsturen i korthet: Tettpakket program med både samtale med varaordføreren i byen, kunstutstilling, teaterstykket Antigone (anbefales alle - selv de som assosierer teater med klissete sukkertøy, kjedelige sanger og plagsomme sidegjester) omvisning på teateret (vi lærte å lage rust på en effektiv måte. Zalo pluss vann = rødoransj) konsert i Olavshallen med Ole Edvart Antonsen, fottur i pilegrimsleden og omvisning rundt og i Nidarosdomen.

Trondheim uttales visst ikke Trondheim men "Tråinnhjæm". Så det er sagt. Enkelte var så patriotiske at de mente man burde bli kastet i Nidelven om man ikke skjønte forskjellen (!)

Jeg skammer meg forresten over at jeg ikke har tatt meg tiden til å sette meg inn i bruken av mitt nye objektiv og kameraet ble nok en gang gjemt bort til fordel for å følge det stramme tidsprogrammet. Men jeg plugget nettopp mobiltelefonen til pc'en og lastet inn noen vilkårlige bilder. Here goes:


Utkikksposten. Fantastisk i høstlyset også.

Regnbuen Elisabeth og jeg fikk øye på da vi tok en snartur til Gjøvik. Den mest fargesterke jeg har sett noensinne - hvilket ikke synes så godt her.

Vandrebilde.

Vandrebilde. Jeg kikket plutselig opp.

Gatekunstnere finnes også i Lillehammer.

now is not a good time - one step at the time

Jeg har startet med noe nytt: morgenpromenader.

Dette for å riste igang blodet, kjenne kulda skrelle av søvnlaget, kunne plassere hodetelefonene rundt ørene som lue og la solen røske i smilebåndet idet jeg passerer utkikksposten med den mest perfekte, klisjéaktige bildemontasjen jeg hittil har sett i denne byen. Morgenpromenadene er egentlig mest for å risse inn noen ledige minutters klarhet før tomrommet fylles av min nye hverdag. Det er fortsatt litt enestående og slitsomt å være her, men snart er skrivetrådene samlet. Inntrykkene og inspirasjonen er sterkt tilstedeværende, synd det ikke gjelder uttrykksevnen.

Kort fortalt fra min facebookstatus;

"stirrer på utkastet mellom Cevita-appelsiner og Benditblåbær, finner det interessant at erteprotein inneholder fargestoff som gir den en usmakelig lakserosa farge og frykter å åpne Word"

Enkelt forklart. Det endte med at jeg spiste appelsinen og blåbærene og lot Word være Word på sitt blanke.

Ny frisk i morgen!

Nansenielsen snakker igjen

Jaggu sa jeg skoletilværelse.

Første dagen er like fargerik som en blackout, jeg husker så og si intet. Jo, at jeg fikk ukesplanen og måtte delta i kjøkkentjenesten første uka (og argumenterte deretter daglig for meg selv der jeg befant meg i min indre konflikt om at tjenesten ikke var så ille, jeg fikk jo tross alt to dager mindre i tjenesten enn alle de andre her på skolen)

Ikke fordi jeg var redd for å bidra til fellesskapet, men fordi det var en utrolig innholdsrik, krevende og sosialt anstrengende uke - denne første uken på folkehøgskolen. Allerede første uka kom kunnskapsministeren på snarvisitt for debatt og spørsmål, dikteren og entertaineren Ove Røsbak stod for lørdagsunderholdningen, vi hadde et minirebusløp i Lillehammer sentrum og søndagen besøkte skolen Maihaugen utemuseum (hvor Nansenelever forøvrig har gratis inngang hele skoleåret. To tomler opp for dét!) Ved siden av dette måtte jeg stille ørene til disposisjon for all nødvendig skole, internat og halv-og helårsinformasjon, finne mæsjæl i min lille internathybel (tepper mottas med takk) oppdage at resonansen i etasjen jeg bor i er skremmende høy og ekstremt forstyrrende når hodet er en litt blaut fillerye og søvnen hardt trengt .. Uansett, Felix er oppdaget (for de uinnvidde - studentkroa/ølbula for blant annet Nansenelever, koselig sted retropreg og hyggelige følk.

Er jeg blitt glad i parenteser? Akk, ja. Der skal jeg etterhvert fylle på med de strengt hemmelige og morsomme ting som foregår her i Lillehammersby.

Nå.

M.e.n.t.a.l.p.a.u.s.e

(den første dagen uten program frem til ca leggetid på en uke. Nemlig.)

Nansenielsen snakker

Den 01.09 skrev jeg som følger;

Toget har drønnet forbi Mjøsa en liten stund nå og det som skulle vært et rush av forventning er nedtonet av en skikkelig kraftig type skallebank. Jeg har ingen sommerfugler i magen, akkurat nå føles det som jeg sitter på dette toget av plikt. Og jeg gjør det. Ovenfor meg selv. Jeg gjør dette nå fordi jeg var i ferd med å stagnere i et rutinepreget helvete med kvelertak om kreativiteten. 3 år som kontormedarbeider uten utdannelse. Jeg satt med tenna i tastaturet hver dag og fikk min månedlige lønn på konto som for det meste gikk til liv, leie og tull. Enkelt og greit.

Men oktober i fjor fikk livet mitt en ny vending. Jeg slutta å røyke. Da den forsvant skjedde det ting. Plutselig falt jeg litt utenfor den bløte kontortilværelsen hvor alle snakket koselig rundt en sigg - praten gikk fortsatt, men innvendig følte jeg meg som en annen. Jeg så ofte på meg selv, og deretter de andre, og tenkte at mange av dem faktisk passet til å jobbe der, men jeg måtte få meg barn, en psykotisk mann og et lass med sorger for å komme meg i deres sko. Jobben var grei nok den, menneskene gjorde dagen min på sett og vis, men det krever en viss type for å jobbe der over lang tid. Det føltes nedbrytende etterhvert. For å gjøre opp for litt dårlig samvittighet ga jeg jobben en lang fuck-you-finger (selvsagt ikke mens jeg var der, men etter arbeidstid) fokuserte mer på å være mere meg selv og dyrke det jeg liker fremfor å zippzappe meg i søvn hver eneste dag foran tv'en. Bevegelse. Natur. Frisk luft. Ny pust. Bedre sosiale sammenhenger. Mindre sene nattestimer på fyllerangel. Jeg tonet meg ned. Fra å leve for helgene prøvde jeg så godt jeg kunne å leve bittelitt hver dag - jeg vet det høres patetisk ut, men det er faenmeg patetisk å være toogtjue og ikke helt skjønne hva man skal med fritid.

Det fikk meg også til å sende en sleivsparket søknad til skolen jeg overraskende nok fikk positivt svar fra, og nå skal til å begynne på. Så nå som jeg har ventet i tre uker (ferie som de sier) er første skoledag krysset av på kalenderen. Føler meg ganske teit med den styggeste, mest turkise og klumpete kofferten i manns minne bakom stolsetet her. Gruer meg til å gå av på stasjonen. Må nok ta taxi selv om det bare er ti minutters gange..

Men det er bare de gamle kontorrestene av meg selv som gnir meg litt i bakhodet og får meg til å trasse. Jeg gleder meg jo faktisk noe helt hinsides til å kunne gå ned denne veien:

(Og. Jeg fikk hentet mitt nye objektiv på posten igår, så når det er ferdig utprøvd skal jeg lage flere frekke bildemontasjer)

Men Skoleelev og det som medfølger først.

Så rart.