Nansenielsen snakker

Den 01.09 skrev jeg som følger;

Toget har drønnet forbi Mjøsa en liten stund nå og det som skulle vært et rush av forventning er nedtonet av en skikkelig kraftig type skallebank. Jeg har ingen sommerfugler i magen, akkurat nå føles det som jeg sitter på dette toget av plikt. Og jeg gjør det. Ovenfor meg selv. Jeg gjør dette nå fordi jeg var i ferd med å stagnere i et rutinepreget helvete med kvelertak om kreativiteten. 3 år som kontormedarbeider uten utdannelse. Jeg satt med tenna i tastaturet hver dag og fikk min månedlige lønn på konto som for det meste gikk til liv, leie og tull. Enkelt og greit.

Men oktober i fjor fikk livet mitt en ny vending. Jeg slutta å røyke. Da den forsvant skjedde det ting. Plutselig falt jeg litt utenfor den bløte kontortilværelsen hvor alle snakket koselig rundt en sigg - praten gikk fortsatt, men innvendig følte jeg meg som en annen. Jeg så ofte på meg selv, og deretter de andre, og tenkte at mange av dem faktisk passet til å jobbe der, men jeg måtte få meg barn, en psykotisk mann og et lass med sorger for å komme meg i deres sko. Jobben var grei nok den, menneskene gjorde dagen min på sett og vis, men det krever en viss type for å jobbe der over lang tid. Det føltes nedbrytende etterhvert. For å gjøre opp for litt dårlig samvittighet ga jeg jobben en lang fuck-you-finger (selvsagt ikke mens jeg var der, men etter arbeidstid) fokuserte mer på å være mere meg selv og dyrke det jeg liker fremfor å zippzappe meg i søvn hver eneste dag foran tv'en. Bevegelse. Natur. Frisk luft. Ny pust. Bedre sosiale sammenhenger. Mindre sene nattestimer på fyllerangel. Jeg tonet meg ned. Fra å leve for helgene prøvde jeg så godt jeg kunne å leve bittelitt hver dag - jeg vet det høres patetisk ut, men det er faenmeg patetisk å være toogtjue og ikke helt skjønne hva man skal med fritid.

Det fikk meg også til å sende en sleivsparket søknad til skolen jeg overraskende nok fikk positivt svar fra, og nå skal til å begynne på. Så nå som jeg har ventet i tre uker (ferie som de sier) er første skoledag krysset av på kalenderen. Føler meg ganske teit med den styggeste, mest turkise og klumpete kofferten i manns minne bakom stolsetet her. Gruer meg til å gå av på stasjonen. Må nok ta taxi selv om det bare er ti minutters gange..

Men det er bare de gamle kontorrestene av meg selv som gnir meg litt i bakhodet og får meg til å trasse. Jeg gleder meg jo faktisk noe helt hinsides til å kunne gå ned denne veien:

(Og. Jeg fikk hentet mitt nye objektiv på posten igår, så når det er ferdig utprøvd skal jeg lage flere frekke bildemontasjer)

Men Skoleelev og det som medfølger først.

Så rart.