.

i skyene av en himmel,
klarer ikke skille mellom
frem og tilbake
før jeg seiler på innoverpust
mot et rev av brukken jord
jeg finner deg i
alt.

lillesøsterjypling.

Lykkelig dag: 24.04.1991. Husker faktisk at jeg smilte stolt da journalistmannen tok bilde av oss der jeg holdt deg i armene på min første dag som storesøster. Du var litt rar. Masse sort og uregjerlig hår på hodet. Pittesmå, smale øyne og underlig hudfarge. Sparkebukseben. Kjempesøt i grunn.

Vi har kranglet til vi mistet pusten, lugget, klort, bitt, og slått hverandre. Sagt fryktelige ting, ønsket hverandre vekk, forbandet jorden den andre gikk på. Jeg sendte deg nesten i døden på sykkel, du ventet i timesvis ved en bøtte med vann og gråstein fordi du trodde det ville bli til sølv, jeg fikk deg til å hylgråte da jeg sa du var adoptert. En gang sminket jeg deg opp, bar deg på pute og prøvde å gifte deg bort til naboens kvisebefengte sønn (som jeg selv var forelsket i) Jeg har laget et arr på kinnet ditt.. Vi har lekt til solen ble lei og gresset kaldt. Vi har gjemt oss i pappesker, gjort bamser levende, kledd oss ut som tømmermenn med solbriller og påtegnet skjegg. Råkk'n'råll på stuegulvet til lyden av pappas elskede høyttalere (Velta vi en?) Vi har stjålet godteri fra hvite skåler og butikkhyller. Rekt gatelangs i Heggedals trygge strøk til alle årets tider. Badet i Gjellumvannet og spist alt for mye mariekjeks, nugatti, loops, suketter, smørbukk og drukket usunne mengder med gjørmetjukk o'boy.

Du har grått for meg når jeg har hatt det vondt. Du har alltid vært hos meg til tross for at jeg har vært den slemme, gode, storesøsteren som forberedte deg på motgang. Jeg er så stolt av deg. Du har opplevd mere enn mange på over førti, du har ikke kunnet vokse opp uberørt av livets urettferdigheter og motgang. Men du har aldri gitt opp, lagt deg ned og nektet livet eller deg selv noe som helst. Du har vokst opp til å bli en omsorgsfull og kjærlig menneskekjenner med en unik evne til å spre gleder over på alle du møter. Klovnefjes. Gjøgleransikt. Jeg er så glad i deg.

I dag fyller du atten år, og det er med entusiasme og sterk tro at jeg gleder meg til å se deg vokse inn i nye tider. Sterke, flotte, lillesøster; Gratulerer med dagen!

coyote.

Regn, kaldvåte jeans mot låret, hutreturer over broer mens bilene suser forbi. Musikk på ørene. I hodet? Indre, usynlige eksplosjoner. Grenseløshet. Nitriste omgivelser. Varmesøkende. Tiltrekningskraften mot en pub. Sikle over et glass, eller var det han i hjørnet. Trenger ingen. Skrivelys ved et enkelt bord. Skjeve trær i regnet. Minner om støvletter og tynne strømper i jævelkulda. Januar. Februar. Ifjor. Kanskje ikke, men det var litt gøy. En rocket man. And I think it's gonna be a long, long time. Whiskytørsten. Vandreturer langs vannet med bobler i blodet. Trekket i pipa og hjertedyna. Våkne i sol et annet sted. Alene tilbake til tiden. Vil av og til ikke ha det jeg har. Trenger sprukne latterlepper. Full faen og tung bagasje. Lyse lyster. Frykter for fremtiden og kjenner meg selv. Undertykkelsen av alt jeg undertrykker.

Ta meg på hjertet sa hun,

som om hun visste hvor det var.

collapse the light into the earth

I won't shiver in the coId

I won't let the shadows take their toll

I won't cover my head in the dark

and I won't forget you when we part

I won't heal given time

I won't try to change your mind

I won't feel better in the cold light of day

but I wouldn't stop you if you wanted to stay

Bittelitt emosjonell.

sømløs.

Det hender jeg våkner og vil slå meg av igjen. Av og til. De gangene jeg har det slik er som regel dyna ekstra myk og madrassen jævlig hard. Å legge seg på dyna blir for kaldt. Jeg fryser lett. Madrassen blir ubarmhjertig. Puta litt kvelende og jeg trenger ikke lukke øynene for å få ville drømmer til å nå nye høyder av idioti. I slike stunder ligger jeg som regel lenge. Funderer. Vurderer. Kjenner tiltaksløsheten gi meg økenavn i et ekko av dårlig samvittighet over å bare ligge. Vondt til og med. Og at jeg kjefter tilbake fordi jeg burde få lov til å gjøre sånt. Som oftest rydder jeg opp i tankene før jeg legger meg, men av og til må jeg dra frem tingene jeg slengte i glemmekassa. I slike stunder er jeg glad jeg lar meg selv ligge som en naken klump uten særlig mening fordi ingen ser meg sånn. Rydder opp mens jeg er helt stille og tygger ting ihjel. Til slutt blir jeg som regel litt svett av meg selv. Drar meg ut av senga og kjenner tåputene møte dagen før meg. Som regel er jeg ganske lys til sinns da.

vårvær, Riga og tiwaz

La oss si at hendelsesforløp ikke alltid kan planlegges og av og til viker litt fra det man opprinnelig hadde tenkt. La oss si at jeg kanskje blåste av litt forrige onsdag og hadde en vond skjærtorsdag. La oss si at jeg sletter det fra minnet og lot meg selv komme tilbake i solværet med en rødhåret sangfugl på Bragernes torg igår. La oss si at jeg har blandede magefølelser for en hel masse ting som ikke kan settes ord på og vil forbli slik til jeg kan feire med fanfare, kildesortere eller knuse det med et enkelt "bedre lykke neste gang" og kaste det i søpla. La oss si at jeg vender tilbake til livet. Men la oss si at jeg gjør som folk flest og utsetter dette til en dag det passer meg bedre. Etter Riga, tenker jeg. Dit drar jeg i morgen og jeg gleder meg vil til å leke turist, knipse bilder som en gal, prøvesmake de ekleste latviske retter og ha problemer med å orientere meg mellom art nouveau og gotisk arkitektur. Jep. Dette blir bra.

Har også tiwaz rundt halsen, da kan'ke no' gå galt.

så jævla lei av å drukne i ordkløveri

So here goes.


Hun hadde ikke klart å åpne øynene etter at hun våknet klokken fem om morgenen. Hun våknet av at hun var så tørr i munnen at hun ikke klarte å svelge. De kjørte i ambulanse til sykehuset. Vannet de ga henne kom opp igjen. Hun prøvde å si ting til pappa, men han forstod ikke hva hun sa. Han ringte meg i ca halv ti på søndags morgenen og sa at han ikke fikk kontakt med mamma mer. Hørte vanvittige lyder i bakgrunnen. Trodde hun var koblet til en eller annen maskin. Det var hun ikke. Leveren hadde vokst opp mot lungene hadde de fortalt meg uken før. "Den finner nye veier å vokse" Fy. Faen. Jeg trakk dyna over hodet og ble hysterisk inni meg et lite minutt. Gikk så ned på badet med spøkelsesskritt og tok meg sammen foran speilet. Det var vondt å ta på klærne. "Nå gjelder det. Virkelig" Husker sangen vi hørte på idet vi svingte inn veien opp mot sykehuset, husker at jeg følte meg beglodd av resepsjonistdamen som garantert har sett livredde mennesker før. Rom 426. Ikke én sykepleier i sikte. Gikk bare rett inn på rommet der pappa satt foroverlent på sykehussenget i blast søndagslys. Han kikket på meg og sa "Jeg tror hun er borte" mens han nikket som for å forsikre seg selv om at det var sant før han brast ut i gråt. Begynte å gråte selv. Lette etter puls. Fant ingen. Så mammas halvåpne øyne og munn. Hvordan de små blodårene ved nesevingene hennes var ekkelblå. Ansiktshuden hennes gulgrå. Livløse øyne. Fy. Faen.



Jeg ble så trist over at hun ikke fikk se pappa ordentlig før hun døde. At pappa må sitte igjen med demonene over at han ikke hørte hva hun sa. Lillesøsteren min som gråt så inderlig jeg fikk sår på innsiden. At jeg var så arrogant og trodde jeg fikk muligheten til å si alt som burde vært sagt. Jeg ble så forbanna over at vi ikke viste henne albumet hun gjerne ville se på lørdagen. Bildealbumet hun og pappa fikk i bryllupsgave av min lillesøster og meg. Jeg som sa "Vi tar det i morgen, mamma" Jeg som tenkte over at jeg ikke klemte henne skikkelig nok før vi valgte å dra fra selskapet, men betrygget meg selv med at den neste ville bli bedre..


Hadde jeg sagt det jeg ville si da jeg gikk tur etterpå den kvelden "Det er så fint at jeg ikke vet hva som skjer i morgen" ville jeg sannsynligvis brent meg selv på bålet.


Det har vært underlige dager. De to siste ukene løpt forbi meg, og jeg føler at sjela står i lysningen av krattskogen og vinker iltert til menneskeskallet meg. Jeg har tillatt meg selv å være trist. Det har jeg. Likevel har jeg dårlig samvittighet for å kanskje ikke ha grått nok. Har det travelt nok med å vente på snikmorderen, egentlig. (Ref. tidligere blogginlegg) og forholde meg til verden som jeg kjenner den best når humøret ikke er en smilende kurve - gold. Hjernen har faktisk vært helt alene. Men kroppen min har vært med på begravelsesplanlegging, sortering og kasting av mammas eiendeler og klær, snikksnakk om arv, kondolansestorm, blomsterbutikk i stua, flytting fra mitt kjæreste bosted i byen, selve begravelsen. Samt mye jeg som ikke er relevant. Opplevelsen av det hele kan beskrives med ett eneste og enestående ord: Massivt. Det på godt og vondt (nå som klisjeskredet likevel er startet)


Men det viktigste er at vi nå, etter begravelsen, kan ta tak i oss selv og nuet igjen. Jeg har farget minnet om mamma lilla, pakket henne godt inn og gjemt henne på innsiden av meg. Slik hun hadde villet det. En venn av meg skrev at livet er en øvelse i å miste "alt". Det er det beste jeg har lest på lenge. Jeg aksepterer det som har skjedd, og prøver å ikke forberede meg på det som kanskje kan skje i fremtiden for til dét, har jeg mye jeg skal oppleve.