sømløs.

Det hender jeg våkner og vil slå meg av igjen. Av og til. De gangene jeg har det slik er som regel dyna ekstra myk og madrassen jævlig hard. Å legge seg på dyna blir for kaldt. Jeg fryser lett. Madrassen blir ubarmhjertig. Puta litt kvelende og jeg trenger ikke lukke øynene for å få ville drømmer til å nå nye høyder av idioti. I slike stunder ligger jeg som regel lenge. Funderer. Vurderer. Kjenner tiltaksløsheten gi meg økenavn i et ekko av dårlig samvittighet over å bare ligge. Vondt til og med. Og at jeg kjefter tilbake fordi jeg burde få lov til å gjøre sånt. Som oftest rydder jeg opp i tankene før jeg legger meg, men av og til må jeg dra frem tingene jeg slengte i glemmekassa. I slike stunder er jeg glad jeg lar meg selv ligge som en naken klump uten særlig mening fordi ingen ser meg sånn. Rydder opp mens jeg er helt stille og tygger ting ihjel. Til slutt blir jeg som regel litt svett av meg selv. Drar meg ut av senga og kjenner tåputene møte dagen før meg. Som regel er jeg ganske lys til sinns da.