så jævla lei av å drukne i ordkløveri

So here goes.


Hun hadde ikke klart å åpne øynene etter at hun våknet klokken fem om morgenen. Hun våknet av at hun var så tørr i munnen at hun ikke klarte å svelge. De kjørte i ambulanse til sykehuset. Vannet de ga henne kom opp igjen. Hun prøvde å si ting til pappa, men han forstod ikke hva hun sa. Han ringte meg i ca halv ti på søndags morgenen og sa at han ikke fikk kontakt med mamma mer. Hørte vanvittige lyder i bakgrunnen. Trodde hun var koblet til en eller annen maskin. Det var hun ikke. Leveren hadde vokst opp mot lungene hadde de fortalt meg uken før. "Den finner nye veier å vokse" Fy. Faen. Jeg trakk dyna over hodet og ble hysterisk inni meg et lite minutt. Gikk så ned på badet med spøkelsesskritt og tok meg sammen foran speilet. Det var vondt å ta på klærne. "Nå gjelder det. Virkelig" Husker sangen vi hørte på idet vi svingte inn veien opp mot sykehuset, husker at jeg følte meg beglodd av resepsjonistdamen som garantert har sett livredde mennesker før. Rom 426. Ikke én sykepleier i sikte. Gikk bare rett inn på rommet der pappa satt foroverlent på sykehussenget i blast søndagslys. Han kikket på meg og sa "Jeg tror hun er borte" mens han nikket som for å forsikre seg selv om at det var sant før han brast ut i gråt. Begynte å gråte selv. Lette etter puls. Fant ingen. Så mammas halvåpne øyne og munn. Hvordan de små blodårene ved nesevingene hennes var ekkelblå. Ansiktshuden hennes gulgrå. Livløse øyne. Fy. Faen.



Jeg ble så trist over at hun ikke fikk se pappa ordentlig før hun døde. At pappa må sitte igjen med demonene over at han ikke hørte hva hun sa. Lillesøsteren min som gråt så inderlig jeg fikk sår på innsiden. At jeg var så arrogant og trodde jeg fikk muligheten til å si alt som burde vært sagt. Jeg ble så forbanna over at vi ikke viste henne albumet hun gjerne ville se på lørdagen. Bildealbumet hun og pappa fikk i bryllupsgave av min lillesøster og meg. Jeg som sa "Vi tar det i morgen, mamma" Jeg som tenkte over at jeg ikke klemte henne skikkelig nok før vi valgte å dra fra selskapet, men betrygget meg selv med at den neste ville bli bedre..


Hadde jeg sagt det jeg ville si da jeg gikk tur etterpå den kvelden "Det er så fint at jeg ikke vet hva som skjer i morgen" ville jeg sannsynligvis brent meg selv på bålet.


Det har vært underlige dager. De to siste ukene løpt forbi meg, og jeg føler at sjela står i lysningen av krattskogen og vinker iltert til menneskeskallet meg. Jeg har tillatt meg selv å være trist. Det har jeg. Likevel har jeg dårlig samvittighet for å kanskje ikke ha grått nok. Har det travelt nok med å vente på snikmorderen, egentlig. (Ref. tidligere blogginlegg) og forholde meg til verden som jeg kjenner den best når humøret ikke er en smilende kurve - gold. Hjernen har faktisk vært helt alene. Men kroppen min har vært med på begravelsesplanlegging, sortering og kasting av mammas eiendeler og klær, snikksnakk om arv, kondolansestorm, blomsterbutikk i stua, flytting fra mitt kjæreste bosted i byen, selve begravelsen. Samt mye jeg som ikke er relevant. Opplevelsen av det hele kan beskrives med ett eneste og enestående ord: Massivt. Det på godt og vondt (nå som klisjeskredet likevel er startet)


Men det viktigste er at vi nå, etter begravelsen, kan ta tak i oss selv og nuet igjen. Jeg har farget minnet om mamma lilla, pakket henne godt inn og gjemt henne på innsiden av meg. Slik hun hadde villet det. En venn av meg skrev at livet er en øvelse i å miste "alt". Det er det beste jeg har lest på lenge. Jeg aksepterer det som har skjedd, og prøver å ikke forberede meg på det som kanskje kan skje i fremtiden for til dét, har jeg mye jeg skal oppleve.