takk for meg mars;

 

  

å ikke gjøre noe av betydning √  

atten år tilbake.

nå har tre år gått og dette husker jeg;

vi sitter ved spisebordet på kjøkkenet. jeg trykker fingerneglene ned i de svarte stripene i lakken og du sitter ovenfor meg med hendene samlet. jeg veit ikke helt hva det var jeg tenkte på før jeg la den på bordet, jeg tror ikke jeg en gang vurderte å lage en troverdig historie eller tenkte på at dette var et sjansespill, jeg kunne ha sagt smartere ting, definitivt, eller lagt den tilbake, men jeg hadde altså bare lagt den der - bæng, rett på bordet, uten å tenke meg om, en krølla hundrelapp, og det var alt for mye enn hva jeg hadde klart å spare sammen av lommepenger, og alt for mye til å være noe jeg kunne ha fått av noen jeg kjente. du lurte selvsagt på hvor den kom fra. jeg husker at jeg kikka avslørende mye opp på hylla bak deg hvor konvolutten med sparesedlene stod klemt bak kaffekverna. du alvorlig på meg.
        jo. altså. om hun visste om det huset på vei opp til skolen med det hvite huset i bakken? der bodde det en gal mann. han negeren. i dag hadde han gått ut i hagen, revet seg i håret og kasta penger rundt omkring seg. "ta alt" hadde han sagt. "ta alt!" jeg hadde ikke turt å gjøre annet enn å ta én hundrelapp.
      og ansiktet ditt løsna fra alvorsprega til koselig. du kikket overrasket, nesten litt lattermildt på meg, mens jeg fortsatte å bable i vei, gjorde løgnhistorien til den verste jeg noensinne har fortalt deg. jeg var ustoppelig. etterhvert spurte du meg om hva jeg ville bruke den på, for det gikk jo ikke an å levere den tilbake. og jeg hadde tenkt på noe: de derre hvite basketskoa med borrelås. de som kosta nøyaktig hundre kroner og fantes i skobutikken ved shell. 
      vi dro dit og kjøpte de skoene. jeg husker at inne i skobutikken lukta det av lær og det knirkete gulvet med brunt gulvteppe over lagde subbelyder når man gikk på det. de skakke trehvite hyllene med et lite utvalg sko, mest herre og kvinnemodeller, hadde de hviteste joggeskoa jeg hadde sett stående midt imellom voksenhyllene. dama bak kassa visste hvem jeg var. smilte så fint da hun ga meg posen og sa ha det til mamma. jeg lurer meg til å tro at jeg kanskje kjente et lite snev av dårlig samvittighet, men kanskje jeg glemte det da sola utenfor skinte sterkt på borrelåsene med skinnende plastikk at jeg fikk vårkløe.
    jeg husker iallefall at jeg, samtidig som jeg stod med posen i hånda og hadde fått joggesko helt ufortjent, var glad du hadde gjennomskua meg, for det visste jeg innerst inne at du hadde gjort, og jeg lurte nok litt på hvorfor du ikke ga meg husarrest eller røde ører istedenfor. antagelig fordi visste du at jeg ikke kom til å gjøre det igjen, eller så belønnet du meg for min evne til å dikte opp historier av fantastiske dimensjoner og for å være en frekk liten jævel. jeg vet ikke. men de varte hele sommeren, gjennom uendelig mange hoppetauleker, gjemsler og paradis.

du var så kul.

             du sitter på huk med øynene lukket og tror at jeg gjør det samme. vi skal ønske oss noe, blåse på løvetann, og om alle fnokkene slipper taket vil de gå i oppfyllelse. jeg klemmer løvetannen mellom hendene og håper at den første tanken som ramler inn i hodet mitt ikke er noe om godteri. det har skjedd flere ganger. når jeg går aleine og ser stjerneskudd blir jeg så redd for at stjerneskuddet skal forsvinne før jeg rekker å ønske meg noe at det eneste jeg har klart å tenke på er godteri. og en gang ønsket jeg meg en valp. godteri får jeg ofte, men det er vel sånn det er. og jeg har aldri fått noen valp. kanskje jeg ikke har ønska meg de riktige tinga.
             så denne gangen håper jeg klarer å ønske noe bedre. jeg vet ikke hvordan vi skal få det til å fungere. om vi ønsker noe likt, samtidig, vil vi kanskje få det. men jeg kan jo ikke si hva jeg kommer til ønske til deg og omvendt. da tells det ikke. jeg tror ikke du tenker som meg; jeg skulle gjerne ønska meg noe universsprengende, noe som ingen har tenkt på før. men det eneste jeg kan komme på er sult og krig. og fattige barn i afrika. det er  tenkt på før. det ser ut som du konsentrerer deg skikkelig.
             jeg skulle ønske at jeg ønska meg noe som var bra. noe sånt som nesten ingen legger merke til, men gjør en forskjell - noe som gjør alle vanskelige ting lett. de som visste at det var jeg som hadde fått det til å bli sånn, hadde nok smilt og tenkt at det var sterkt gjort av ei jente på elleve år å få til noe sånt. men jeg veit ikke hva jeg skal ønske meg for å få det til. .
           du klemmer sammen øynene så du får rynker i panna, gjør deg klar til å blåse. jeg bøyer meg mot løvetannen min og blingser, munnen min fester seg nesten til fnokkene og jeg tror jeg pusta inn noe jeg ikke skulle. det kiler i halsen og det er noe ruglete under den svampaktige knoppen. ved kronbladene er det sorte prikker, tett i tett, som klinger seg til bladene. jeg slenger fra meg løvetannen og grøsser. det er fortsatt noen fnokker igjen. leppene dine former seg til en liten "o" og mens du bøyer hodet fra side til side blåser du så hardt du kan til du har sendt bittesmå paraplyer over hele gressplenen. "sånn!" sier du med utslåtte armer.
         øyevippene dine lyser som gulaktige, nesten gjennomsiktige edderkoppbein i lyset fra sola.

nr. 600

når jeg blir stor skal jeg gå lengst.

har alltid lurt på om de som tar selvmord åpner flere kanaler før de dør- jeg mener;
om de kommer til en ny forståelse av verden,
i det minste av seg selv, eller -
om de har en innbilt tro på at de har kommet til en ny forståelse
uten at det nødvendigvis er sant,
men at de finner en trøst i denne følelsen
og at den følger dem de siste dagene, døgnet,
timene av deres liv og velsigner dem med en takknemlighet-
fordi de veit at de snart skal dø,
livet for dem har vært, og for andre vil det fortsette å være-
mettet av inntrykk,
nok til at det rettferdiggjør at de
har nådd et punkt, de er ferdig, noen andre kan få se
appelsinbitene på innsiden av juiceglasset på en mandag, barnefingrene rundt fargeblyantene,
en gammel venns gjensynsglede, den første gangen du hørte pappas favorittskive med alt for store hodetelefoner på hodet, mammas myke godnattsanger, perlemorsskyer på himmelen den dagen alt var vanskelig, en valp i møte med sin første katt, vårsøle på hvite joggesko, skarp sol og brent hud med isflekker på, verdenstragedier som får deg til å huske hva du gjorde - nettopp den dagen, den grunnleggende følelsen av ensomhet og fellesskapet om ensomheten, overganger i årstidene, smilet i munnviken som sier at alt er okei, lidenskapen i aske... -
har de forsonet seg med dagen de ikke skal motta flere inntrykk,
har de forsøkt, så godt de kunne, å hekte seg på, eller av
tvunget seg gjennom én eller flere generasjoner uten å ha mislyktes eller lykkes
holdt ut å være i alt som opplevdes som feil, uekte, nødvendig alt for lenge
med andre, eller alene - helt perfekt, eller uperfekt, har de tenkt på
alle de som mener at man ikke kan ta sitt eget liv - det skal livet gjøre,
har de tenkt på hvor skånsomt eller tragisk de skal gi slipp på seg selv
om noen bryr seg, holder talen, gråter og ikke glemmer, besøker graven i årene etter -
jeg lurer på om de lukker øya, håper at siste utvei er like smertefull
og mørk som inngangen var,
om velger å ha øynene åpne når de gjør det
- kanskje de ikke så alt?

et steinras ruller mot tinningene hver gang jeg reiser meg; hadde det vært mørkt ville jeg klart å identifisere de blinkende, sølvaktige prikkene, restene av et døende stjerneskudd som lurer netthinna, dukker opp og forsvinner, dukker opp og forsvinner, men belysninga er sparepæregul og stua er laget av tre og papir -  jeg kjenner trekket fra underetasjen, selv om døra er lukket finnes det alltid sprekker, huset er laget av tre og papir, bygget på stein, men jeg har metallsmak i kjeften og kroppen er en porøs konstruksjon, reisverket med sine utspring og fester, beintetta rør og bølgene i synsfeltet forvirrer meg, de pulserer i takt med varmeendringene som får treet til å knitre, snøen til å sildre vannet nedover veggene slik at jeg tror jeg skal bli våt, veggene krøller seg mens jeg ser en annen vei, tapeten buler ut fra rommet når jeg inntar min mest menneskelige form fordi de føler det ubehagelig, når jeg sover gjør blodet mitt mot dem som deres fibre gjør mot meg. hvorfor er det så vanskelig å bevege seg. jeg har også et liv.