atten år tilbake.

nå har tre år gått og dette husker jeg;

vi sitter ved spisebordet på kjøkkenet. jeg trykker fingerneglene ned i de svarte stripene i lakken og du sitter ovenfor meg med hendene samlet. jeg veit ikke helt hva det var jeg tenkte på før jeg la den på bordet, jeg tror ikke jeg en gang vurderte å lage en troverdig historie eller tenkte på at dette var et sjansespill, jeg kunne ha sagt smartere ting, definitivt, eller lagt den tilbake, men jeg hadde altså bare lagt den der - bæng, rett på bordet, uten å tenke meg om, en krølla hundrelapp, og det var alt for mye enn hva jeg hadde klart å spare sammen av lommepenger, og alt for mye til å være noe jeg kunne ha fått av noen jeg kjente. du lurte selvsagt på hvor den kom fra. jeg husker at jeg kikka avslørende mye opp på hylla bak deg hvor konvolutten med sparesedlene stod klemt bak kaffekverna. du alvorlig på meg.
        jo. altså. om hun visste om det huset på vei opp til skolen med det hvite huset i bakken? der bodde det en gal mann. han negeren. i dag hadde han gått ut i hagen, revet seg i håret og kasta penger rundt omkring seg. "ta alt" hadde han sagt. "ta alt!" jeg hadde ikke turt å gjøre annet enn å ta én hundrelapp.
      og ansiktet ditt løsna fra alvorsprega til koselig. du kikket overrasket, nesten litt lattermildt på meg, mens jeg fortsatte å bable i vei, gjorde løgnhistorien til den verste jeg noensinne har fortalt deg. jeg var ustoppelig. etterhvert spurte du meg om hva jeg ville bruke den på, for det gikk jo ikke an å levere den tilbake. og jeg hadde tenkt på noe: de derre hvite basketskoa med borrelås. de som kosta nøyaktig hundre kroner og fantes i skobutikken ved shell. 
      vi dro dit og kjøpte de skoene. jeg husker at inne i skobutikken lukta det av lær og det knirkete gulvet med brunt gulvteppe over lagde subbelyder når man gikk på det. de skakke trehvite hyllene med et lite utvalg sko, mest herre og kvinnemodeller, hadde de hviteste joggeskoa jeg hadde sett stående midt imellom voksenhyllene. dama bak kassa visste hvem jeg var. smilte så fint da hun ga meg posen og sa ha det til mamma. jeg lurer meg til å tro at jeg kanskje kjente et lite snev av dårlig samvittighet, men kanskje jeg glemte det da sola utenfor skinte sterkt på borrelåsene med skinnende plastikk at jeg fikk vårkløe.
    jeg husker iallefall at jeg, samtidig som jeg stod med posen i hånda og hadde fått joggesko helt ufortjent, var glad du hadde gjennomskua meg, for det visste jeg innerst inne at du hadde gjort, og jeg lurte nok litt på hvorfor du ikke ga meg husarrest eller røde ører istedenfor. antagelig fordi visste du at jeg ikke kom til å gjøre det igjen, eller så belønnet du meg for min evne til å dikte opp historier av fantastiske dimensjoner og for å være en frekk liten jævel. jeg vet ikke. men de varte hele sommeren, gjennom uendelig mange hoppetauleker, gjemsler og paradis.

du var så kul.