har alltid lurt på om de som tar selvmord åpner flere kanaler før de dør- jeg mener;
om de kommer til en ny forståelse av verden,
i det minste av seg selv, eller -
om de har en innbilt tro på at de har kommet til en ny forståelse
uten at det nødvendigvis er sant,
men at de finner en trøst i denne følelsen
og at den følger dem de siste dagene, døgnet,
timene av deres liv og velsigner dem med en takknemlighet-
fordi de veit at de snart skal dø,
livet for dem har vært, og for andre vil det fortsette å være-
mettet av inntrykk,
nok til at det rettferdiggjør at de
har nådd et punkt, de er ferdig, noen andre kan få se
appelsinbitene på innsiden av juiceglasset på en mandag, barnefingrene rundt fargeblyantene,
en gammel venns gjensynsglede, den første gangen du hørte pappas favorittskive med alt for store hodetelefoner på hodet, mammas myke godnattsanger, perlemorsskyer på himmelen den dagen alt var vanskelig, en valp i møte med sin første katt, vårsøle på hvite joggesko, skarp sol og brent hud med isflekker på, verdenstragedier som får deg til å huske hva du gjorde - nettopp den dagen, den grunnleggende følelsen av ensomhet og fellesskapet om ensomheten, overganger i årstidene, smilet i munnviken som sier at alt er okei, lidenskapen i aske... -
har de forsonet seg med dagen de ikke skal motta flere inntrykk,
har de forsøkt, så godt de kunne, å hekte seg på, eller av
tvunget seg gjennom én eller flere generasjoner uten å ha mislyktes eller lykkes
holdt ut å være i alt som opplevdes som feil, uekte, nødvendig alt for lenge
med andre, eller alene - helt perfekt, eller uperfekt, har de tenkt på
alle de som mener at man ikke kan ta sitt eget liv - det skal livet gjøre,
har de tenkt på hvor skånsomt eller tragisk de skal gi slipp på seg selv
om noen bryr seg, holder talen, gråter og ikke glemmer, besøker graven i årene etter -
jeg lurer på om de lukker øya, håper at siste utvei er like smertefull
og mørk som inngangen var,
om velger å ha øynene åpne når de gjør det
- kanskje de ikke så alt?