et steinras ruller mot tinningene hver gang jeg reiser meg; hadde det vært mørkt ville jeg klart å identifisere de blinkende, sølvaktige prikkene, restene av et døende stjerneskudd som lurer netthinna, dukker opp og forsvinner, dukker opp og forsvinner, men belysninga er sparepæregul og stua er laget av tre og papir -  jeg kjenner trekket fra underetasjen, selv om døra er lukket finnes det alltid sprekker, huset er laget av tre og papir, bygget på stein, men jeg har metallsmak i kjeften og kroppen er en porøs konstruksjon, reisverket med sine utspring og fester, beintetta rør og bølgene i synsfeltet forvirrer meg, de pulserer i takt med varmeendringene som får treet til å knitre, snøen til å sildre vannet nedover veggene slik at jeg tror jeg skal bli våt, veggene krøller seg mens jeg ser en annen vei, tapeten buler ut fra rommet når jeg inntar min mest menneskelige form fordi de føler det ubehagelig, når jeg sover gjør blodet mitt mot dem som deres fibre gjør mot meg. hvorfor er det så vanskelig å bevege seg. jeg har også et liv.