mekoniumsvår

joggeskoa krenger seg til rennende salt og vintergrus i oppoverbakkene og sokkene er spettet av sølevann. sola har kommet for tidlig og naturen dveler lenge ved fjorårets råtne løv. bladene jeg tråkker på oppfører seg som brusk, svamper som skviser ut vann og trekker det til seg igjen, mettes av seg selv og blir liggende som bløte byller. jorda blør og blottlegger de feiteste årene sine hvor sedimentene siver tjukk og gjørmebrun ut i gatene, mellom gresstråa som prøver å få luft, over hundedritt som sklir ut og blander seg med grøftesøppel - ned mot sjøen hvor ei skitten stripe i vannkanten legger seg rundt svabergene som løst plaster. på stranda ligger isflaka og stanger mot kanten som sprukne, flate knokler. jeg stikker fingeren i den blågrå massen, treffer noe mykt og ettergivende. om noen måneder skal jeg trenge gjennom skorpa med føttene, begi meg under overflaten. akkurat nå kan jeg ikke annet enn å beundre asfalt. tett i tett, ei hinne av stein.