mekoniumsvår

joggeskoa krenger seg til rennende salt og vintergrus i oppoverbakkene og sokkene er spettet av sølevann. sola har kommet for tidlig og naturen dveler lenge ved fjorårets råtne løv. bladene jeg tråkker på oppfører seg som brusk, svamper som skviser ut vann og trekker det til seg igjen, mettes av seg selv og blir liggende som bløte byller. jorda blør og blottlegger de feiteste årene sine hvor sedimentene siver tjukk og gjørmebrun ut i gatene, mellom gresstråa som prøver å få luft, over hundedritt som sklir ut og blander seg med grøftesøppel - ned mot sjøen hvor ei skitten stripe i vannkanten legger seg rundt svabergene som løst plaster. på stranda ligger isflaka og stanger mot kanten som sprukne, flate knokler. jeg stikker fingeren i den blågrå massen, treffer noe mykt og ettergivende. om noen måneder skal jeg trenge gjennom skorpa med føttene, begi meg under overflaten. akkurat nå kan jeg ikke annet enn å beundre asfalt. tett i tett, ei hinne av stein.

fordi øya har litt vanskelig for å fokusere etter å ha blitt kaffeduggvarme:

jeg har ikke hatt lyst eller glede av å skrive de siste månedene, men etter eksamen i dag og en utsettelse som varer til i morgen (hvertfall!) skal jeg begynne på dette: http://www.gyldendal.no/Skjoennlitteratur/Skrivekonkurranse

litt vel ambisiøst for min del, jeg har lyst til å skrive 50 helt nye sider, prøve å leite frem skriverushet jeg trives best i, sitte i timer og knatre på tastaturet, gå meg en tur på det etterpå og være i det samme universet. jeg har ikke hatt noe univers å være i på lenge. jeg er stort sett trist. for mars håper jeg på to ting: økt vitalkapasitet. økt skriveglede.

ja.

ventenatt.

jeg rydda opp i tidslinja i natt, historiske øyeblikk i mitt femogtjueårige liv ble punktvis presentert i form av ufarlige, likevel skremmende, sammenflytende fortellinger om hva som burde ha vært. jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å være med, som en slags katakleptisk slave under mitt autonome jeg som tok fullstendig overhånd. noe sier meg at jeg føler jeg har ting ugjort - på nattestid, om dagen føles det ikke sånn. om dagen er jeg fornøyd med tilværelsen, så fornøyd at det eneste jeg tør å gi uttrykk for av misnøye (for noe må jeg være misfornøyd med; en litt vond liggestilling på sofaen f.eks) er små grynt, trassalderlyder som er humoristisk ment,- og blir motatt nettop slik, ingenting tungtveiende, ingenting som sliter sinnet istykker eller jager gjennom hodet som flimmerfilm med blod, hevn og akutte hjertelidelser. ingen frontal lobotomi av meg selv. jeg har ingen uutholdelige smerter. ingen nevroser. ingen mennesker som plager meg. jeg har ingenting.

det er et underlig fenomen at hjernen mener det annerledes, at den kobler seg fra fornuften og alle mine selvsannheter så fort jeg lukker øynene, gjør nevrale omveltninger, blir kunstig intelligens, blir satans orakel. hver gang jeg våkner er jeg overbevist om at dette betyr noe.  er helt fortvila. fem minutter senere er det glemt. men ventenetter glemmer jeg ikke. ventenetter setter seg i huden som feber.

-  kan ikke tenke deg noe verre enn å gå ut for å få stillhet, for så å høre dine egne stressa pulsslag slå mot tinninga når du har kommet deg over den bedøvende kneika med blodsmak i kjeften hvor du finner ut at det ikke vil bli helt stille fordi du er svimmel, kroppen sliter med å finne et tyngdepunkt og det knitrer i snøen, det skraper i boblebuksestoff når du legger armene i kors over brystet og det kjennes som om du svaier fra side til side. du prøver å hente inn pusten, prøver å unngå at det svartner for deg og at melkesyra hoper seg opp i kroppen- den vil gjøre bare deg tung, tvinge deg ned i hulkestilling ved vannkanten. snart kommer det en skigåer i som vil fortelle deg at du ikke må gå i løypa, du ødelegger sporet. du vil være enig.