ventenatt.

jeg rydda opp i tidslinja i natt, historiske øyeblikk i mitt femogtjueårige liv ble punktvis presentert i form av ufarlige, likevel skremmende, sammenflytende fortellinger om hva som burde ha vært. jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å være med, som en slags katakleptisk slave under mitt autonome jeg som tok fullstendig overhånd. noe sier meg at jeg føler jeg har ting ugjort - på nattestid, om dagen føles det ikke sånn. om dagen er jeg fornøyd med tilværelsen, så fornøyd at det eneste jeg tør å gi uttrykk for av misnøye (for noe må jeg være misfornøyd med; en litt vond liggestilling på sofaen f.eks) er små grynt, trassalderlyder som er humoristisk ment,- og blir motatt nettop slik, ingenting tungtveiende, ingenting som sliter sinnet istykker eller jager gjennom hodet som flimmerfilm med blod, hevn og akutte hjertelidelser. ingen frontal lobotomi av meg selv. jeg har ingen uutholdelige smerter. ingen nevroser. ingen mennesker som plager meg. jeg har ingenting.

det er et underlig fenomen at hjernen mener det annerledes, at den kobler seg fra fornuften og alle mine selvsannheter så fort jeg lukker øynene, gjør nevrale omveltninger, blir kunstig intelligens, blir satans orakel. hver gang jeg våkner er jeg overbevist om at dette betyr noe.  er helt fortvila. fem minutter senere er det glemt. men ventenetter glemmer jeg ikke. ventenetter setter seg i huden som feber.