liksom skyfritt

det byr på problemer, ikke at været er noe som forhindrer meg, det er klærne. jeg vet ikke hvordan jeg skal kle meg. som regel kler jeg meg i noe som blir for varmt, noe som ikke puster, jeg har ikke råd til sånt fancy tøy som gjør alt for en, flytter blodet dit det skal så man skal kunne bevege seg friere, er sømløst så ingen tråder skal stikke hull på huden eller irritere der man helst ikke vil irriteres;

jeg har ikke sånt. det jeg har kryper rundt halsen og strammer til så jeg får kvelningsfornemmelser når jeg går i oppoverbakker, det setter seg i sprekken så det gnager og jeg må løfte litt på det ene beinet, som en eller annen jævla mannehund før den tisser, bruke peke-og tommelfinger og dra ut trusa. av og til klistrer det seg til kroppen når jeg blir svett, og jeg blir ofte svett fordi jeg går så fort, spesielt under armene gjør det vondt på innersiden av armen - jeg svinger nemlig armene fort frem og tilbake for å opprettholde tempoet, men det orker jeg ikke da, og da må jeg gå roligere, pensjonere stegene, iallefall korte dem ned og armsvingradiusen noen betydelige grader. det irriterer meg. det irriterer meg enda mer at jeg egentlig elsker regnvær, men at regnvær og tur krever at man har på seg regntøy. (tro meg, jeg har prøvd vanlig tøy i pissregn, hettegenser f.eks, det var grusomt, jeg ble tung som en stein og kald innerst i margen)

det er meg og fireåringenes tålmodighet; regntøy er noe av det verste som finnes og jeg er alltid jævla glad for at jeg ikke trenger å gå med gummistøvler som gir hvite blemmer på helene og klemmer tuppen på høyre stortå ihjel lenger. nå har jeg nemlig goretexjoggesko og de jeg har funker som fett på vann. og regntøyet mitt er av ypperste klasse, ikke sånn hellyhansengummi som er konstruert for å vakuumpakke mennesker. regntøyet mitt fikk jeg i bursdagspresang og er et flott sett med norrøna bukse og jakke i mørkeblått med turkise innslag på brystet. i den blir jeg helt anonym. drar jeg på meg hetta i tillegg (å gå med paraply ikledd fullt regntøyssett ser bare helt dust ut) kunne jeg vært hvem som helst. jeg kunne vært en viktig person med mange tanker som måtte luftes i en regnværstur, jeg kunne vært ei gammal dame med en ulykke ventende rundt neste sving, jeg kunne vært en mann - en mann med selvmordstanker fordi eksen fant seg en annen så fort, eller en litt eklere mann med kvartbennern skjult under buksa, jeg kunne vært jenta som ikke tør å møte noens blikk fordi hun er så sjenert at hun gjerne skulle gått i mørket og regnet med hetta over hodet hele tida som en eller annen mislykket emosjonell, jeg kunne vært et litt forvokst barn som nettopp har lært seg trafikkreglene og scora høyt på gåtesten. herregud, så mye jeg kunne ha vært!

men det hjelper liksom ikke. for hvert steg jeg tar, for hvert gående utfall mot våt asfalt og hvert steg mot skogholtet der ingen hadde tenkt over hvor anonym jeg egentlig ser ut- så bråker dette regntøyet altså så jævlig. svosj, svosj, svosj. jeg tester tempoet; saktesvosj. travsvosj. løpesvosj. irritertsvosj. sursvosj. gladsvosj (fikk ikke helt til denne) sinnasvosj. skyndtesegsvosj, søndagssvosj og slendriansvosj. mange varianter, fortsatt irriterende. det ødelegger alt. ikke dagene. ikke gleden over regnet og ikke turen. men selve opplevelsen av å være et menneske som går. for jeg må gå, det er forutsetningen for at jeg skal kunne komme meg et sted med helse og kropp i nogenlunde forstandig behold. men disse svosjene, forårsaket av dette mikroporøse tekstilet jeg er ikledd, avbryter meg konstant. plutselig glemmer jeg hva jeg nettopp tenkte, det skjer ofte, fordi jeg hele tiden blir gjort oppmerksom på hvor heftig graden av svosj er, det overdøver alt, og jeg glemmer det jeg nettopp tenkte fordi det overrasker meg at jeg ikke selv regulerer denne intensiteten av svosj. jeg kan f.eks legge merke til at jeg i grov grad har begitt meg ut på sinnasvosj og sa skjer det aldri noe fint. dette opplever jeg ofte og da slår det meg at jeg er meg ubevisst så mange ting, men samtidig bevisst på så mye annet? - og når jeg først blir bevisst det jeg var meg ubevisst, så blir det faenmeg helt umulig å vite hvordan jeg skal sette føttene foran hverandre for å bryte dette uutholdelige mønsteret av lyd, tilfeldigheter og tvang, men samtidig holde beina i konstant fart for det er jo hele poenget med å gå og hvorfor la seg stoppe av lyd? samtidig så blir det for mye for meg. jeg klarer ikke krysse tanker med handling, svosj og koordinasjon. jeg vet til slutt ikke vet hvordan jeg skal svinge armene mine engang og da ser jeg meg nødt til å stoppe helt opp.

og så står jeg der da, stille, med armene hengende tungt i skuldra og lener nakken bakover så jeg får trynet opp i himmelen, puster litt, priser meg lykkelig over at ingen har laget noe som er ment til å beskytte ansiktet mitt på dette regntøyet, kanskje en nedtrekksduk i hetta eller et slags rullgardin, en tynn hinne av gjennomsiktig plast som skal hindre regnet i å treffe ansiktet mitt. for det gjør det.

helt uten problemer.

mørkere avtegninger

avhengig av hvordan du bruker skriverhånden på meg, over pannen, på skulderen med et lett trykk eller ved å stikke fingeren mykt inni ryggen min om natten når jeg trodde du sov for å spørre om det gjør vondt, der det gjør vondt, har du tatt på deg alle klærne, lagt deg i sengen med armene i kors og stilt deg spørsmålene i våken tilstand, tenkt på viftene av tre og gule farger, små kruttdynger av bly i spisseren med den sølvgrå tunnellen som smalner der blyanten får brodd, du har blåst den tom for støv som lander på arket i tilfeldige formasjoner og som jeg engang, uten å mene det, kom borti med underarmen, strøk en liten åskam over det første avsnittet ditt og ble oppgitt over at tingene dine aldri blir til noe, bare ligger og slenger, jeg gned underarmen grå og tenkte på forgiftning, du sa at jeg fikk det til å ligne en krattskog, jeg spurte deg om hvorfor du aldri bruker penn.

otoñada (- dette eskalerer)

Oscar Wildske notater har virra rundt i skallen til lyden av bingotall og forbokstavsnavn, bikkjer har bjeffa og skip har tuta med tåkeluren, epler har falt med tunge, stumpe lyder mot gresset - og av og til noen klang mot trillebåra som om de var målretta, ildrøde prosjektiler og jeg har vært glad de ikke traff hodet mitt eller katta vi har fått til låns som kvesser klørne på ryggen av skinnstolen når jeg ikke ser henne og foretrekker å myrde rødstruper så strupene blekner mot det grønne teppet og fjæra ligger spredd i brede vifter rundt stolbein og kjøkkenbord, eller som overrasker meg med mer eksotiske, ikke lettfanga fugler, blåmeis, som virkelig kan se døde ut når de svarte øyenstrekene synker inn i de bløte hodene,-

jeg har overgått meg selv i antall liter tårer jeg klarer å gi slipp på til lyden av progrocka sekstitallslåter som jeg tillegger følelsescollager sammen med de overveldende inntrykka jeg tar innover meg langs skogsstier og stillevann, sånne utklippsøyeblikk som alltid kommer til å være der uansett hvor mange lykksaligheter, fine folk og gode ting jeg kan oppleve, øyeblikk som blir enklere å fremkalle med litt lyd og velskrevet tekst som ikke er min egen og får meg til å tenke på at det er synd at det bare er naturen som visner og dør med vakre krampetrekninger, dødsstivhet er bare frosne greiner og rim på bakkeløvet, og det har falt mye løv siden jeg gikk der sist- igår, jeg vasser i brunkrølla blader på gjørs som en eller annen seksåring, lukker øya, slenger med armene for å opprettholde en blind, sann balanse fordi det kan gå i min favør, jeg kan lettere ta meg for om jeg faller og fortsetter derfor over blanke, glatte steiner fordi jeg har trua på at flaksen jeg aldri ser noe til ellers skal hjelpe meg her; jeg snubler sjelden og går mye, jeg tror det har en sammenheng, selv om jeg overrasker meg selv ved å tippe riktig av og til tar jeg ofte feil, de feilene gjør hverdagen urettferdig og vanlig, derfor trasser jeg og drar føttene over spiss stein og tilfeldigheter som kan ville meg vondt når som helst og det slår meg med en jupiters avstand at det er en grunn til at de fleste dyr er utstyrt med reflekser i øynene og lurer på om de trengte dem før det falske lysets tid eller om naturen var forutseende nok til å gi dem det før vi kom og at vi avslører oss selv når vi får røde øyne på bilder.

jeg er glad det ikke er så mye folk i gatene når det er mørkt, jeg synes det sier sitt om overlevelsesevnen, naturen og meg.