otoñada (- dette eskalerer)

Oscar Wildske notater har virra rundt i skallen til lyden av bingotall og forbokstavsnavn, bikkjer har bjeffa og skip har tuta med tåkeluren, epler har falt med tunge, stumpe lyder mot gresset - og av og til noen klang mot trillebåra som om de var målretta, ildrøde prosjektiler og jeg har vært glad de ikke traff hodet mitt eller katta vi har fått til låns som kvesser klørne på ryggen av skinnstolen når jeg ikke ser henne og foretrekker å myrde rødstruper så strupene blekner mot det grønne teppet og fjæra ligger spredd i brede vifter rundt stolbein og kjøkkenbord, eller som overrasker meg med mer eksotiske, ikke lettfanga fugler, blåmeis, som virkelig kan se døde ut når de svarte øyenstrekene synker inn i de bløte hodene,-

jeg har overgått meg selv i antall liter tårer jeg klarer å gi slipp på til lyden av progrocka sekstitallslåter som jeg tillegger følelsescollager sammen med de overveldende inntrykka jeg tar innover meg langs skogsstier og stillevann, sånne utklippsøyeblikk som alltid kommer til å være der uansett hvor mange lykksaligheter, fine folk og gode ting jeg kan oppleve, øyeblikk som blir enklere å fremkalle med litt lyd og velskrevet tekst som ikke er min egen og får meg til å tenke på at det er synd at det bare er naturen som visner og dør med vakre krampetrekninger, dødsstivhet er bare frosne greiner og rim på bakkeløvet, og det har falt mye løv siden jeg gikk der sist- igår, jeg vasser i brunkrølla blader på gjørs som en eller annen seksåring, lukker øya, slenger med armene for å opprettholde en blind, sann balanse fordi det kan gå i min favør, jeg kan lettere ta meg for om jeg faller og fortsetter derfor over blanke, glatte steiner fordi jeg har trua på at flaksen jeg aldri ser noe til ellers skal hjelpe meg her; jeg snubler sjelden og går mye, jeg tror det har en sammenheng, selv om jeg overrasker meg selv ved å tippe riktig av og til tar jeg ofte feil, de feilene gjør hverdagen urettferdig og vanlig, derfor trasser jeg og drar føttene over spiss stein og tilfeldigheter som kan ville meg vondt når som helst og det slår meg med en jupiters avstand at det er en grunn til at de fleste dyr er utstyrt med reflekser i øynene og lurer på om de trengte dem før det falske lysets tid eller om naturen var forutseende nok til å gi dem det før vi kom og at vi avslører oss selv når vi får røde øyne på bilder.

jeg er glad det ikke er så mye folk i gatene når det er mørkt, jeg synes det sier sitt om overlevelsesevnen, naturen og meg.