"elsket i livet, elsket i døden, evig for deg skinner morgenrøden"

 - jeg vet ikke hvem det er som har forfattet disse linjene, om det er ei kristen salme eller noe en trist morgenentusiast har skrevet, men når jeg kikker ut av vinduet nå, ser sånn ca midt imellom noen blader, svinnende natteskyer og mørk kvist - lyser kalde, blekrosa, oransje og blå lillatoner opp solrenningen, ingen særlige rødfarger. jeg er uansett ganske sikker på at dette er denne morgenrøden det er snakk om - [etter en rask titt ut av kjøkkenvinduet ser jeg at himmelen bak har revnet i ferskenfargede sprekker og jeg tenker at denne lysningstiden tok kortere tid enn jeg forventet] men jeg vet ikke om denne morgenrøden egentlig skinner for noen, selv om det er fint å tenke på at den kanskje gjør det, kanskje morgenrøden er en sånn snill moder theresa mot alle morgenfugler som synes det er rart hvor fort svart natt kan bli til lys morgen uten at morgenfuglene egentlig ville ha morgen fordi de er nattefugler med tendenser og har det best når de kan være i lyset inni mørket og vite at de er synlige for de utenfor, men ikke se en meter utenfor sprossene selv. jeg vet ikke, det er et evigvarende surr, men jeg er glad det finnes morgenrøder. da ser man iallefall at røder ikke kun er rødt, men består av ganske mange andre ting enn døde benevnelser.