jeg så annonsen i:

hennes øyne, de var mørke, farget av dagens lange, utakknemlige arbeidstimer og vi satt ved bordet og spiste det hun likte å kalle en "late night snack" - vi hadde diskutert hevn, skam og skyldfølelse etter å ha hørt om temaet på P2 - ikke at vi følte oss direkte berørt eller hadde noe behov for å gjøre opp for dårlig samvittighet, vi liker å snakke om alle slags ting, det gjør vi ofte, vi er kjøkkenbordengasjerte og vi var bare såvidt innom temaet, tenkte på breivik - hvor ble det av ham i alt mylderet? hvorfor forsvant interessen for ham knappe seks uker etter at mediene fant andre overskrifter de kunne tabloidinfisere? og så snakket vi om andre ting, sånn midt i mellom interessert tror jeg hun syntes vi var og jeg tror hun var fornøyd med det, hun tygde skivene sine sakte og fremstod som tradisjonstro og ikke rent så lite triviell da hun fortalte meg at brunost og blåbærsyltetøy var noe av det beste hun kunne få, før hun kom på at hun hadde fått en mail med tilbud om morgenbladet her forleden - entusiasmen lyste i ansiktet hennes og i øynene hennes så jeg fremtiden; en avis i fellesskap selv om vi ikke bor sammen på papiret, et håp om en fremtid sammen, det er så fint å begynne med de skrevne ord.

- sendt inn til morgenbladet da de lurte på hvor rudolf fant interessen for morgenbladet hen.

.