liksom skyfritt

det byr på problemer, ikke at været er noe som forhindrer meg, det er klærne. jeg vet ikke hvordan jeg skal kle meg. som regel kler jeg meg i noe som blir for varmt, noe som ikke puster, jeg har ikke råd til sånt fancy tøy som gjør alt for en, flytter blodet dit det skal så man skal kunne bevege seg friere, er sømløst så ingen tråder skal stikke hull på huden eller irritere der man helst ikke vil irriteres;

jeg har ikke sånt. det jeg har kryper rundt halsen og strammer til så jeg får kvelningsfornemmelser når jeg går i oppoverbakker, det setter seg i sprekken så det gnager og jeg må løfte litt på det ene beinet, som en eller annen jævla mannehund før den tisser, bruke peke-og tommelfinger og dra ut trusa. av og til klistrer det seg til kroppen når jeg blir svett, og jeg blir ofte svett fordi jeg går så fort, spesielt under armene gjør det vondt på innersiden av armen - jeg svinger nemlig armene fort frem og tilbake for å opprettholde tempoet, men det orker jeg ikke da, og da må jeg gå roligere, pensjonere stegene, iallefall korte dem ned og armsvingradiusen noen betydelige grader. det irriterer meg. det irriterer meg enda mer at jeg egentlig elsker regnvær, men at regnvær og tur krever at man har på seg regntøy. (tro meg, jeg har prøvd vanlig tøy i pissregn, hettegenser f.eks, det var grusomt, jeg ble tung som en stein og kald innerst i margen)

det er meg og fireåringenes tålmodighet; regntøy er noe av det verste som finnes og jeg er alltid jævla glad for at jeg ikke trenger å gå med gummistøvler som gir hvite blemmer på helene og klemmer tuppen på høyre stortå ihjel lenger. nå har jeg nemlig goretexjoggesko og de jeg har funker som fett på vann. og regntøyet mitt er av ypperste klasse, ikke sånn hellyhansengummi som er konstruert for å vakuumpakke mennesker. regntøyet mitt fikk jeg i bursdagspresang og er et flott sett med norrøna bukse og jakke i mørkeblått med turkise innslag på brystet. i den blir jeg helt anonym. drar jeg på meg hetta i tillegg (å gå med paraply ikledd fullt regntøyssett ser bare helt dust ut) kunne jeg vært hvem som helst. jeg kunne vært en viktig person med mange tanker som måtte luftes i en regnværstur, jeg kunne vært ei gammal dame med en ulykke ventende rundt neste sving, jeg kunne vært en mann - en mann med selvmordstanker fordi eksen fant seg en annen så fort, eller en litt eklere mann med kvartbennern skjult under buksa, jeg kunne vært jenta som ikke tør å møte noens blikk fordi hun er så sjenert at hun gjerne skulle gått i mørket og regnet med hetta over hodet hele tida som en eller annen mislykket emosjonell, jeg kunne vært et litt forvokst barn som nettopp har lært seg trafikkreglene og scora høyt på gåtesten. herregud, så mye jeg kunne ha vært!

men det hjelper liksom ikke. for hvert steg jeg tar, for hvert gående utfall mot våt asfalt og hvert steg mot skogholtet der ingen hadde tenkt over hvor anonym jeg egentlig ser ut- så bråker dette regntøyet altså så jævlig. svosj, svosj, svosj. jeg tester tempoet; saktesvosj. travsvosj. løpesvosj. irritertsvosj. sursvosj. gladsvosj (fikk ikke helt til denne) sinnasvosj. skyndtesegsvosj, søndagssvosj og slendriansvosj. mange varianter, fortsatt irriterende. det ødelegger alt. ikke dagene. ikke gleden over regnet og ikke turen. men selve opplevelsen av å være et menneske som går. for jeg må gå, det er forutsetningen for at jeg skal kunne komme meg et sted med helse og kropp i nogenlunde forstandig behold. men disse svosjene, forårsaket av dette mikroporøse tekstilet jeg er ikledd, avbryter meg konstant. plutselig glemmer jeg hva jeg nettopp tenkte, det skjer ofte, fordi jeg hele tiden blir gjort oppmerksom på hvor heftig graden av svosj er, det overdøver alt, og jeg glemmer det jeg nettopp tenkte fordi det overrasker meg at jeg ikke selv regulerer denne intensiteten av svosj. jeg kan f.eks legge merke til at jeg i grov grad har begitt meg ut på sinnasvosj og sa skjer det aldri noe fint. dette opplever jeg ofte og da slår det meg at jeg er meg ubevisst så mange ting, men samtidig bevisst på så mye annet? - og når jeg først blir bevisst det jeg var meg ubevisst, så blir det faenmeg helt umulig å vite hvordan jeg skal sette føttene foran hverandre for å bryte dette uutholdelige mønsteret av lyd, tilfeldigheter og tvang, men samtidig holde beina i konstant fart for det er jo hele poenget med å gå og hvorfor la seg stoppe av lyd? samtidig så blir det for mye for meg. jeg klarer ikke krysse tanker med handling, svosj og koordinasjon. jeg vet til slutt ikke vet hvordan jeg skal svinge armene mine engang og da ser jeg meg nødt til å stoppe helt opp.

og så står jeg der da, stille, med armene hengende tungt i skuldra og lener nakken bakover så jeg får trynet opp i himmelen, puster litt, priser meg lykkelig over at ingen har laget noe som er ment til å beskytte ansiktet mitt på dette regntøyet, kanskje en nedtrekksduk i hetta eller et slags rullgardin, en tynn hinne av gjennomsiktig plast som skal hindre regnet i å treffe ansiktet mitt. for det gjør det.

helt uten problemer.