"Om vinteren gir snø gjør det veien glatt, tenker du og lårbeinet oppfører seg plutselig rart mot den fremre kanten av hofteskåla. Du er usikker på om det egentlig er noen god idé å gå ute og at om du skulle falle, så skjer det ved et lite rykk forover før tyngdekrafta drar deg mot bakken og isvullene gir deg sebrastriper, strøsingelen glir inn i det ytterste laget av hud i håndflatene, den ekle brusinga i kroppen da du leika har'n og tryna i grøfta og røde flammer av skam bretta seg ut i kinna dine, flau og redd for at noen så deg da du falt på en urkomisk måte; ivrig og uten kontroll, minnene om krana som løfta deg opp på fortauet med bleike ansikter i fotgjengerfeltet, du merker det i skambeinet, den punktbestemte smerten."

keyboard milk.

1. jeg skal, skal, skal bli flinkere til å ta bilder, fotodoukumetere uviktige ting eller mennesker eller sånne motiver jeg tror blir så jævla bra der og da så jeg kan lagre dem på en harddisk uten nærmere ettertanke, ta den frem flere måneder senere, bla meg gjennom mapper med intetsigende navn så jeg må åpne alle sammen, se hva som gjemmer seg bak datoene, bli overraska over hvor mye jeg egentlig er istand til å glemme på så kort tid, finne ut hvorfor jeg mente at det var så ubetydelig og meningsmette dem med ettertida jeg sitter i, helst i sollys.

2. av og til burde jeg virkelig ikke gå ut døra da det viser seg at jeg ikke har humørkontroll. av- og på bryter ønskes om det er mulig å oppdrive. på en måte er jeg glad jeg tillater meg å være meg selv hundre prosent, men jeg tror ikke alle andre gjør det - og med fare for å forsure miljøet for mennesker rundt meg må jeg be om en dose ærlighet om det er fortjent. jeg trenger det med teskje, ikke taushet.

3. en gang kjente jeg en mann som aldri ofra fremtida en eneste tanke, jeg lurer på hva han gjør nå.

4. skal aldri gi opp drømmen om å bli musikalsk en dag. jeg lager jo musikk med grus når jeg sklir på asfalten.

5. berner sennen er liksom ikke hunden jeg skal ha lenger, jeg trenger en som ikke har anlegg for hoftedysplasi eller kreft.

6. det er noe fint med de som velger å tenke på, snakke om, eller faktisk planlegge sin egen begravelse, det vitner om en fornuftig tilnærming til livet - og det viser seg at det er de som ler høyest eller råest eller med hele hjertet sitt over ting de fleste ville funnet helt forkastelig å le av (men bare fordi andre mener det ville vært upassende) og som kan gråte for de rareste ting som ikke lager mening sånn ved første øyenkast.

7. i dag fikk jeg kakemiks fra california. amerikanske målenheter og innholdsfortegnelser er vanskeliger å lese enn å lage boller som er så sunne at de kan spises til frokost.

"Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,

for om eg søver, eg um deg drøymer.

Om natt og dag er du like nær,

og best eg ser deg når myrkt det er.

Du leikar kringom meg der eg vankar.

Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.

Du støtt meg fylgjer på ferdi mi,

som skuggen gjeng etter soli si."

 

 

 Mamma 27.05.1958-22.03.2009

Jeg gleder meg til dagen vi glemmer kaffen og betrakter hverandres ansiktsarr, vi skal gravlegge fortid med ubrodert latter, ikke tvil.

inger, jeg vet ikke hva som skjedde

- det tok litt av i forrige innlegg, men det hadde seg slik at jo lenger jeg gikk den dagen jo lenger inn i uklarheten kom jeg, det samme skjedde med nedskrivningene, men motsatt, og de tingene som dukket opp i mellomrommene av hver tekst er de jeg må spare til en annen anledning - ikke fordi jeg hadde en grusom barndom og alle tankene fæle, men fordi jeg fant en tendens som vokste på meg som monsterattributter og det orket jeg ikke. Ikke igår.

Og i dag kom jeg over en blogg hvor jeg kunne lese meg til at hun hadde gjort det slutt med kjæresten sin. Det er jo ikke uvanlig. Ikke i det hele tatt. Men blant kommentarene på innlegget dukket det opp et dikt jeg forlengst hadde glemt. Jeg innser at det har vært lite kjærlighet og varme, entusiasme /for/med noe/noen både i tekst, hverdag og tanke, du veit; kanskje et annet menneske og det er ikke fordi jeg tror jeg er kynisk, jeg befinner meg bare veldig langt fra de riktige konstellasjonene som må til for at jeg skal bli glad i noen andre og derfor følesdet kanskje litt underlig når tankene rundt det finner veien til ettertanken.

Så i dag har jeg landet litt, Inger, og jeg vurderer å skrive dikt igjen fordi du gjorde dem så bra - ikke at jeg kan måle meg med pennen din, jeg fører en annen. Skulle bare ønske jeg kunne gjøre det så gammelnytt som deg.

Den første

Du synes jeg ser slik på deg.

Å, si ikke jeg er frekk,

men la meg få lete etter

min første elskedes trekk

i ansiktet ditt før mørket

skyller likheten vekk.

Bak alle de menn som siden

satte mitt sinn i brann

skimter jeg undertiden

noe som kanskje er han -

en hemmelig, bitter viden

om utslettet skrift i sand.

Det er ikke munnen jeg savner

og øynenes djerve blå,

Men bare en spinkel tone

av ting som ikke er nå,

stjernene, huset, grinden,

veien vi vandret på.

Å, bli ikke skinnsyk, kjære!

Han tar ikke noe av ditt.

Du er det sterke og nære

livet som nå er mitt.

Men kan jeg en stund få være

det som jeg ikke er blitt?

 

Inger Hagerup (1905-1985)

memory lane - noen tanketing som dukka opp da jeg gikk i bardomstraktene.

Hu lubne jenta jeg gikk til skolen med hver dag etter at fattern satte meg av på motorveien. Jeg var alltid litt redd for å gå over på andre sida hvor hu stod og venta med svære fregner i ansiktet, olajakke, tette, blå øyne og renkesmedsmilet gredd utover kinna - bilene ligna metalldyr med slakt bak rattet og maimåneden ligna begynnelsen på en fargerik thriller, vi tuppa til grus og fine blomster i grøftekantene, men det blei aldri skumlere enn at jeg lurte på om vi ikke var venner mer og det hendte jeg sykla ned til jobben til fattern - suste gjennom de bratte svingene og gikk det siste stykket for å kunne trille sykkelen inn på lageret i sakte tempo så han trodde jeg var syk for da dro han bort på butikken og kjøpte kroneis til meg og halspastiller med lakrissmak og jeg fikk spille så mye spill på internett som jeg bare ville og kose med den svære schæferen til kollegaen hans som elska peppernøtter før vi dro hjem til muttern og bestemte oss for å holde skulkinga hemmelig, fattern og jeg.

Skittbekker og porøse isvuller langs veien, grønne poser med heksehyl knabba fra Rimi, nevene som grafsa i Glenfiddischboksen til fattern som funka som sparebøsse. Den hadde en hjort på forsida som jeg prøvde å tegne flere ganger og jeg satte boksen med hjorten ut mot kjøkkenet så den skulle stå slik den alltid stod og ingen skulle oppdage mine småtjuverier som sørget for potetgullgnafsing grøsserne fra perm til perm på sengekanten, isen jeg kjøpte til hu jenta som het Tine og var så pen at jeg tenkte at hun måtte bli vennen min for da kunne jeg kanskje få noen fler - og papprøra med smarties med figurer på toppen, Baloo med bastskjørt, Mowgli i shiva-positur. Jeg gjemte bevismaterialet ved å stampe det ned i søppelkassa, papprøra brukte jeg som trommestikker på keyboardet og lurte på hvorfor ingen sa at jeg burde slutte med det, jeg var ulyd.

Å sitte i dørterskelen med den hvite kassettspilleren inne på rommet og kjeften ut mot gangen, gaule etter Knutsen & Ludvigsen og nekte å spise maten som blei servert gjennom dørsprekken og plassert på det røde og svartstripa gulvteppet, fattern som kom ned og var sur; jeg nekta å rydde bort legoklossene som lå strødd rundt en hvit og gul ridderborg fordi de skulle være de skarpe steinene rundt vollgraven og viskelærdyra hadde en mening med sine plasseringer, til og med klistremerkebøkene og de tomme remsene med klisterpapir hadde en mening med å ligge på gulvet som de gjorde, de funka som bakgrunnsbilder nye rom å være i - Knutsen & Ludvigsen, spaghetti bolognese og et ønske om å sovne på de kjølige flisene i gangen.

Noe jeg ikke husker, men har blitt fortalt - sinnataggen som stod og sparka og grein og snørra over røde bollekinn og hakesmekk nedi gangen, jeg ser henne stå sånn, sikkert helt ute av seg av reint raseri over å ikke kunne uttrykke seg med annet enn urlyder, fresing, spytt og fråde i alle retninger fordi noe urettferdig skjedde, eller verre - noe hun ikke hadde kontroll over, men vi vet ikke helt hva det var, plutselig ble det stille, femti minutter med barnslig smerte over livet som bestemte seg for å søvndysse henne til stillhet.

Thomas Toget, den stygge collegegenseren med tøffe-tøff skrift i togeksosen og Ken, gutten fra Florø og søstra hans Sonja som var råflink til å spille Fur Elise på pianoet sitt og drømte om å bli kjent. Vi hadde føflekk på kinnet begge to og jeg var stolt fordi de var litt eldre enn meg og ville leike har'n og selv om det alltid var jeg som hadde'n først var det alltid jeg som vant fordi jeg løp til jeg fikk blodsmak i kjeften og tryna og var tøff fordi jeg reiste meg igjen og de sa jeg var flink selv om de løp litt saktere, det merka jeg og alt var fint selv om det skya over og jeg måtte pirke ut grå prikker av småstein fra håndflatene om kvelden, jeg ønska meg nye joggesko, noe burde jeg ha fått for jeg ga dem smykkeskrina med kongen og dronningen på lokket og rød fløyel inni som jeg sa var laga av sølv og at jeg hadde arva dem av bestemor som døde før jeg ble født selv om jeg ikke var sikker på at alt var sant - følte jeg meg snill, ønska meg nye sko og knær med flere arr.

Posen med pissemaur ved siden av og seilerskoa jeg måtte lære meg å knyte, læret som føltes ekkelt i fingra, som halvstive meitemark som ikke ville bli til annet enn lange, slappe kaninører som alltid løsna og jeg brukte borrelåsskoa istedenfor, skulle sleppe maurene fri et sted og sola var sein og fattern jobba overtid mens muttern tok seg en røyk på kjøkkenet - jeg dro ut, løp ned bakken med ekstra fart i dumpa så jeg fikk følelsen av å lette litt når jeg hoppa opp på veien igjen,  møtte skrekken i ansiktet på Kjetil som sperra opp øya bak bilruta - den kvisete nabogutten som ikke så meg og posen som landa i blomsterbedet til svenskene. Jeg måtte hjem og sette meg litt i trappa i gangen for å få igjen pusten, ropte opp trappa, ba mamma om et glass cola og venta, løp ut igjen for å hente posen og glemte alt om glasset. Hun brukte sikkert ti minutter på å komme seg ned for å finne ut at jeg ikke var der likevel, jeg lurte sånn på om pissemaur fikk pusteproblemer og om jeg burde ha dårlig samvittighet.

entropi: kaos utvider universet.

fordi uorden er mer sannynlig enn orden -

Jeg har overrasket meg selv de siste dagene ved å finne et fnugg av teorirettet interesse etter et par års stillstand, oppriktig talt; jeg har vært en sigøyner innenfor akademia, tolk det som du vil, og selv om de andre studentene friker ut over det, var det med et skjelmskt smil at jeg tok i bruk barneskolepedagogiske ideer ved å bruke fargeblyanter, neonkolorerte post-its, lubne pennespisser og ei helt nyinnkjøpt skrivebok fra kopisenteret for å få en god start på eksamensforberedelser. Det gikk bra i noen dager, jeg sa selv at jeg var åtti prosent ferdig (sideantallet må være nøyaktig) men begynte desverre å lese verdenslitteraturhistorie før jeg var ferdig med planleggingen - og de siste, uavklarte tjue prosentene med eksamensstoff har bikket meg helt ut av bane. Det som før virket lett å hente frem fra hukommelsen da vi nettopp har hatt om det i faget, virker nå nedstøvet, uinteressant og uoriginalt. Jeg vil ikke legge det opp til eksamen. Med andre ord: jeg vil legge opp en drøss andre skjønnlitterære tekster enn det vi har vært igjennom og - fryder jeg meg over at jeg vil gjøre det vanskeligere for meg selv?

Eksamensforberedelsene har poengtert en svakhet og en styrke hos meg og jeg tviler på at jeg blir klokere av å lese mer i kveld. Faktisk burde jeg gjøre noe som er praktisk rettet, planlegging for noe som er nært forestående og som jeg faktisk kan bruke for å ikke tenke på denne beslutningsangsten; pakke kofferten for avreise til Drammen i morgen ettermiddag. Ti dagers ferie. Kommer jeg til å lese. Ja. Kommer jeg til å bli klokere. Forhåpentligvis. Kommer jeg til å være rolig helt frem til eksamensstart. Jada. Om jeg får pensumlista godkjent. (Og hvis jeg har lest meg gjennom annen skjønnlitteratur forgjeves i ferien min har jeg vel lært noe uansett…som jeg bare kan bruke på fylla når jeg skal fremstå som smart eller skremme bort menn som ikke liker nerder)

Jeg er forresten ikke helt superstudent over lengre tid - det tar et par timer og jeg begynner å kjede meg.

Om du forstår perspektivet på dette bildet skjønner du hva jeg mener.

Det finnes alltid distraksjoner.

Og mens jeg satt med det ene og det andre i kjeften vippa jeg stolen mot vinduet og kjente varmlufta fra ovnen kile meg i korsryggen og kaldlufta fra glippa i vinduet trenge seg på meg noen sanselige dufter utenfra skrev jeg dette på mobilen.

tanker til lukta av bål og kremerte pølser: sitteunderlag med hull, våte votter og gnagsår på beina, gammel snø som gir etter og den samme fuglelyden som alltid gjør seg gjeldende når sola truer vinteren - tanken på å blåse egg ut i sinkvasken og male ansikter på skallet, henge dem opp til spott og spe så vårsangerne kan se - menneskets gleder.

Jeg liker det litt.

 

 

cover me again?