memory lane - noen tanketing som dukka opp da jeg gikk i bardomstraktene.

Hu lubne jenta jeg gikk til skolen med hver dag etter at fattern satte meg av på motorveien. Jeg var alltid litt redd for å gå over på andre sida hvor hu stod og venta med svære fregner i ansiktet, olajakke, tette, blå øyne og renkesmedsmilet gredd utover kinna - bilene ligna metalldyr med slakt bak rattet og maimåneden ligna begynnelsen på en fargerik thriller, vi tuppa til grus og fine blomster i grøftekantene, men det blei aldri skumlere enn at jeg lurte på om vi ikke var venner mer og det hendte jeg sykla ned til jobben til fattern - suste gjennom de bratte svingene og gikk det siste stykket for å kunne trille sykkelen inn på lageret i sakte tempo så han trodde jeg var syk for da dro han bort på butikken og kjøpte kroneis til meg og halspastiller med lakrissmak og jeg fikk spille så mye spill på internett som jeg bare ville og kose med den svære schæferen til kollegaen hans som elska peppernøtter før vi dro hjem til muttern og bestemte oss for å holde skulkinga hemmelig, fattern og jeg.

Skittbekker og porøse isvuller langs veien, grønne poser med heksehyl knabba fra Rimi, nevene som grafsa i Glenfiddischboksen til fattern som funka som sparebøsse. Den hadde en hjort på forsida som jeg prøvde å tegne flere ganger og jeg satte boksen med hjorten ut mot kjøkkenet så den skulle stå slik den alltid stod og ingen skulle oppdage mine småtjuverier som sørget for potetgullgnafsing grøsserne fra perm til perm på sengekanten, isen jeg kjøpte til hu jenta som het Tine og var så pen at jeg tenkte at hun måtte bli vennen min for da kunne jeg kanskje få noen fler - og papprøra med smarties med figurer på toppen, Baloo med bastskjørt, Mowgli i shiva-positur. Jeg gjemte bevismaterialet ved å stampe det ned i søppelkassa, papprøra brukte jeg som trommestikker på keyboardet og lurte på hvorfor ingen sa at jeg burde slutte med det, jeg var ulyd.

Å sitte i dørterskelen med den hvite kassettspilleren inne på rommet og kjeften ut mot gangen, gaule etter Knutsen & Ludvigsen og nekte å spise maten som blei servert gjennom dørsprekken og plassert på det røde og svartstripa gulvteppet, fattern som kom ned og var sur; jeg nekta å rydde bort legoklossene som lå strødd rundt en hvit og gul ridderborg fordi de skulle være de skarpe steinene rundt vollgraven og viskelærdyra hadde en mening med sine plasseringer, til og med klistremerkebøkene og de tomme remsene med klisterpapir hadde en mening med å ligge på gulvet som de gjorde, de funka som bakgrunnsbilder nye rom å være i - Knutsen & Ludvigsen, spaghetti bolognese og et ønske om å sovne på de kjølige flisene i gangen.

Noe jeg ikke husker, men har blitt fortalt - sinnataggen som stod og sparka og grein og snørra over røde bollekinn og hakesmekk nedi gangen, jeg ser henne stå sånn, sikkert helt ute av seg av reint raseri over å ikke kunne uttrykke seg med annet enn urlyder, fresing, spytt og fråde i alle retninger fordi noe urettferdig skjedde, eller verre - noe hun ikke hadde kontroll over, men vi vet ikke helt hva det var, plutselig ble det stille, femti minutter med barnslig smerte over livet som bestemte seg for å søvndysse henne til stillhet.

Thomas Toget, den stygge collegegenseren med tøffe-tøff skrift i togeksosen og Ken, gutten fra Florø og søstra hans Sonja som var råflink til å spille Fur Elise på pianoet sitt og drømte om å bli kjent. Vi hadde føflekk på kinnet begge to og jeg var stolt fordi de var litt eldre enn meg og ville leike har'n og selv om det alltid var jeg som hadde'n først var det alltid jeg som vant fordi jeg løp til jeg fikk blodsmak i kjeften og tryna og var tøff fordi jeg reiste meg igjen og de sa jeg var flink selv om de løp litt saktere, det merka jeg og alt var fint selv om det skya over og jeg måtte pirke ut grå prikker av småstein fra håndflatene om kvelden, jeg ønska meg nye joggesko, noe burde jeg ha fått for jeg ga dem smykkeskrina med kongen og dronningen på lokket og rød fløyel inni som jeg sa var laga av sølv og at jeg hadde arva dem av bestemor som døde før jeg ble født selv om jeg ikke var sikker på at alt var sant - følte jeg meg snill, ønska meg nye sko og knær med flere arr.

Posen med pissemaur ved siden av og seilerskoa jeg måtte lære meg å knyte, læret som føltes ekkelt i fingra, som halvstive meitemark som ikke ville bli til annet enn lange, slappe kaninører som alltid løsna og jeg brukte borrelåsskoa istedenfor, skulle sleppe maurene fri et sted og sola var sein og fattern jobba overtid mens muttern tok seg en røyk på kjøkkenet - jeg dro ut, løp ned bakken med ekstra fart i dumpa så jeg fikk følelsen av å lette litt når jeg hoppa opp på veien igjen,  møtte skrekken i ansiktet på Kjetil som sperra opp øya bak bilruta - den kvisete nabogutten som ikke så meg og posen som landa i blomsterbedet til svenskene. Jeg måtte hjem og sette meg litt i trappa i gangen for å få igjen pusten, ropte opp trappa, ba mamma om et glass cola og venta, løp ut igjen for å hente posen og glemte alt om glasset. Hun brukte sikkert ti minutter på å komme seg ned for å finne ut at jeg ikke var der likevel, jeg lurte sånn på om pissemaur fikk pusteproblemer og om jeg burde ha dårlig samvittighet.