entropi: kaos utvider universet.

fordi uorden er mer sannynlig enn orden -

Jeg har overrasket meg selv de siste dagene ved å finne et fnugg av teorirettet interesse etter et par års stillstand, oppriktig talt; jeg har vært en sigøyner innenfor akademia, tolk det som du vil, og selv om de andre studentene friker ut over det, var det med et skjelmskt smil at jeg tok i bruk barneskolepedagogiske ideer ved å bruke fargeblyanter, neonkolorerte post-its, lubne pennespisser og ei helt nyinnkjøpt skrivebok fra kopisenteret for å få en god start på eksamensforberedelser. Det gikk bra i noen dager, jeg sa selv at jeg var åtti prosent ferdig (sideantallet må være nøyaktig) men begynte desverre å lese verdenslitteraturhistorie før jeg var ferdig med planleggingen - og de siste, uavklarte tjue prosentene med eksamensstoff har bikket meg helt ut av bane. Det som før virket lett å hente frem fra hukommelsen da vi nettopp har hatt om det i faget, virker nå nedstøvet, uinteressant og uoriginalt. Jeg vil ikke legge det opp til eksamen. Med andre ord: jeg vil legge opp en drøss andre skjønnlitterære tekster enn det vi har vært igjennom og - fryder jeg meg over at jeg vil gjøre det vanskeligere for meg selv?

Eksamensforberedelsene har poengtert en svakhet og en styrke hos meg og jeg tviler på at jeg blir klokere av å lese mer i kveld. Faktisk burde jeg gjøre noe som er praktisk rettet, planlegging for noe som er nært forestående og som jeg faktisk kan bruke for å ikke tenke på denne beslutningsangsten; pakke kofferten for avreise til Drammen i morgen ettermiddag. Ti dagers ferie. Kommer jeg til å lese. Ja. Kommer jeg til å bli klokere. Forhåpentligvis. Kommer jeg til å være rolig helt frem til eksamensstart. Jada. Om jeg får pensumlista godkjent. (Og hvis jeg har lest meg gjennom annen skjønnlitteratur forgjeves i ferien min har jeg vel lært noe uansett…som jeg bare kan bruke på fylla når jeg skal fremstå som smart eller skremme bort menn som ikke liker nerder)

Jeg er forresten ikke helt superstudent over lengre tid - det tar et par timer og jeg begynner å kjede meg.

Om du forstår perspektivet på dette bildet skjønner du hva jeg mener.

Det finnes alltid distraksjoner.

Og mens jeg satt med det ene og det andre i kjeften vippa jeg stolen mot vinduet og kjente varmlufta fra ovnen kile meg i korsryggen og kaldlufta fra glippa i vinduet trenge seg på meg noen sanselige dufter utenfra skrev jeg dette på mobilen.

tanker til lukta av bål og kremerte pølser: sitteunderlag med hull, våte votter og gnagsår på beina, gammel snø som gir etter og den samme fuglelyden som alltid gjør seg gjeldende når sola truer vinteren - tanken på å blåse egg ut i sinkvasken og male ansikter på skallet, henge dem opp til spott og spe så vårsangerne kan se - menneskets gleder.

Jeg liker det litt.