inger, jeg vet ikke hva som skjedde

- det tok litt av i forrige innlegg, men det hadde seg slik at jo lenger jeg gikk den dagen jo lenger inn i uklarheten kom jeg, det samme skjedde med nedskrivningene, men motsatt, og de tingene som dukket opp i mellomrommene av hver tekst er de jeg må spare til en annen anledning - ikke fordi jeg hadde en grusom barndom og alle tankene fæle, men fordi jeg fant en tendens som vokste på meg som monsterattributter og det orket jeg ikke. Ikke igår.

Og i dag kom jeg over en blogg hvor jeg kunne lese meg til at hun hadde gjort det slutt med kjæresten sin. Det er jo ikke uvanlig. Ikke i det hele tatt. Men blant kommentarene på innlegget dukket det opp et dikt jeg forlengst hadde glemt. Jeg innser at det har vært lite kjærlighet og varme, entusiasme /for/med noe/noen både i tekst, hverdag og tanke, du veit; kanskje et annet menneske og det er ikke fordi jeg tror jeg er kynisk, jeg befinner meg bare veldig langt fra de riktige konstellasjonene som må til for at jeg skal bli glad i noen andre og derfor følesdet kanskje litt underlig når tankene rundt det finner veien til ettertanken.

Så i dag har jeg landet litt, Inger, og jeg vurderer å skrive dikt igjen fordi du gjorde dem så bra - ikke at jeg kan måle meg med pennen din, jeg fører en annen. Skulle bare ønske jeg kunne gjøre det så gammelnytt som deg.

Den første

Du synes jeg ser slik på deg.

Å, si ikke jeg er frekk,

men la meg få lete etter

min første elskedes trekk

i ansiktet ditt før mørket

skyller likheten vekk.

Bak alle de menn som siden

satte mitt sinn i brann

skimter jeg undertiden

noe som kanskje er han -

en hemmelig, bitter viden

om utslettet skrift i sand.

Det er ikke munnen jeg savner

og øynenes djerve blå,

Men bare en spinkel tone

av ting som ikke er nå,

stjernene, huset, grinden,

veien vi vandret på.

Å, bli ikke skinnsyk, kjære!

Han tar ikke noe av ditt.

Du er det sterke og nære

livet som nå er mitt.

Men kan jeg en stund få være

det som jeg ikke er blitt?

 

Inger Hagerup (1905-1985)