"many are the substitutes but they're powerless on their own"

Som å dele en kopp kaffe og kikke på gråværet over lørdagsslitte tabloidaviser og la ørene dovne til summingen i et kjøpesenter. Vått hår etter å ha løpt gjennom en høstsprukken gate for å rekke bussen. Pekefingertegninger på et dusjkabinett og hemmeligheten for den som kommer etter. Måten et rom kan vokse i ensomhet og selskap. Lukten av natt, kropp og søvnrynkede ansikt i morgenkaldt lys. Ujevnheter i hendene. Hvordan en annens øyne kan forsvinne i sitt eget og rive deg med.

.. gir liv til alt som er meningsmettet, fordi vi legger merke til dem.

søstrene spøjs

Jeg er lei av trist. Alt er ikke bare trist. Jeg har blant annet en fantastisk lillesøster som for tiden er i Danmark hos farmor og spiser seg sommerfeit på smørsovs og hvidløgsfrikadeller. I dag morges sendte hun meg et bilde som fremstiller våres søskenforhold på en fortreffelig fin måte: jeg gliser og hun er et lilla spørsmålstegn med lite hår på hodet.

reminiscence

staying awake to chase a dream
tasting the air you're breating in
I know I won't forget a thing
promise to hold you close and pray
watching the fantasies decay
nothing will ever stay the same

et cetera

På tirsdag dro jeg tidlig fra jobb og var med på sykehuset for å få snakket med legen om smertebehandling, prognosene og hvordan man skal benytte seg av støtteapparatet for å gjøre situasjonen best mulig for mamma. Legen var en latterlig høy mann med mykt ansikt. Han visste nok ikke helt hva han gikk til, han viste oss inn i et "behagelig" rom med myke lenestoler, plass til å puste og et bord fylt til randen med brosjyrer. Han snakket lavmælt med triste øyne og hadde en uutholdelig lang introduksjon om seg selv som lege og sirklet såvidt rundt hva som egentlig var utgangspunktet for denne samtalen. Jeg fikk lyst til å klaske til ham i bakhodet så brillene snurret på nesetippen og be ham om lese journalen og finne ut hva som egentlig har blitt fortalt ham på forhånd så vi slapp denne ventingen. Men han innhentet seg tidsnok.

"Ja, for du vet jo hvorfor du er her" sa han og la hånden på kneet til mamma.

Vi fortalte at vi hadde fått "dommen" men at vi ville vite mere om hva, hvorfor og når.

Han kunne fortelle at kreften hadde startet i tykktarmen og dannet dattersvulster i leveren. Det meste av leveren er rammet av kreft, men deler av leveren fungerer fortsatt. Selv om kun 1/8 av leveren er frisk, kan den holde det gående ganske lenge. "Til å være så svekket som du er med tanke på at du også har MS, må jeg si du bærer dette godt" Hun er altså sykere enn hun ser ut til å være. Men cellegift er ikke et alternativ. Risikoen for at dette vil gjøre henne dårligere enn hun trenger å være er for stor. Det kan ta livet av henne før kreften gjør det. Hun anbefales å ta ta morfin i lave doser nå for å forebygge smertene som vil komme. Legen skrev en smørbrødliste over medisiner og medisiner for bivirkningene av medisinene hun kunne ta om hun velger det selv.

Alt er opp til henne.

Videre snakket vi om støtteapparatet, hva kommunen må stille opp med, hva hun har krav på. Utvidet hjemmesykepleie. Om den personlige assistenten fortsatt vil være mammas assistent. Alternativer. Noe kalt "åpen retur" til sykehuset når hun måtte ønske det - enten for avlastning eller på dødsleiet, så hun slipper å måtte gå noen omveier. Legen snakket om "åpen retur" som om det var syv rette i lotto. Han ville vel prøve å formidle at ikke alt trenger å være så vanskelig i helsenorge. Jeg har mine tvil men setter pris på at det tydeligvis fungerer når folk skal dø. For et privilegium.

Det var i alles interesse å få vite noe om hvor lenge hun har igjen. Han begynte å plapre om at et år kunne bli fem, eller et år kunne bli et veldig kort år. Han kviet seg. Jeg spurte om han kviet seg fordi han egentlig visste noe(ignorance is bliss) men han kikket på meg som om jeg var en forlatt datter og sa at det var vanskelig å si. De kunne egentlig ikke si noe om hvor lenge hun har hatt det eller om det kunne relateres til MS'en. Vi måtte bare forholde oss til disse fakta.

Pragmatikeren i meg ble iallfall roet ned.

Jeg kan ikke leve igår i dag.

08.08 på en søndag

- Jeg våknet ikke. Søvnen fant aldri sted. Drømmene tenkte på deg. Så overveldende at det var nok til å borre hull i magen min med hissig blod. Det gjorde vondt å puste, som om en sorg hadde satt seg i halsen min og kvalte all livskraft nedover og inn i et mørke jeg aldri før har kjent. Jeg slet meg til fornuft og kikket på klokken. Jeg stakk føttene ut av senga og var glad gulvet var kaldt. Jeg hostet opp marerittet og gikk inn i dusjen for å vaske av meg den ekle følelsen.

På kjedelige kvelder har jeg sett for mange kvinnedramatiske filmer til at det er noe alternativ å gråte i dusjen. Kjenner på kroppen min, holder meg rundt brystet med den ene armen og rundt magen med den andre. Lener meg bakover og lar vannet dundre meg hardt i panna til jeg tror jeg har slått vekk restene av vonde tanker. Det er forresten ikke vonde tanker heller, men hjelpesløse og redde tanker. Irrasjonelle, filmatiske, voldsomme, håpløse, naive, kyniske, fantastiske, planleggende, numne, døde. Tanker. Men jeg bryr meg ikke om tanken på det vi skulle ha vært, øyeblikkene vi skulle satt mere pris på, de unødvendige tingene vi har sagt. Det er for sent.

Jeg står slik lenge. Faller egentlig litt for “gråte i dusjen” trikset men gjør det fortsatt ikke. Finner ut av at jeg må gjøre noe betydningsfullt. Skape noe vi kan ta vare på, noe for meg selv og noe for oss alle. Gjøre tiden vakker. Jeg har det i meg. Kanskje ideer ingen andre har tenkt på før. Jeg er redd jeg planlegger for mye, det blir sjelden som jeg håper på. Dette er naivt.
Jeg masserer hodet hardt med sjampo og skrur kranen hardt mot rødt så vannet blir ubarmhjertig varmt og nesten smelter meg ned mellom flisene. Men jeg klarer ikke jage bort den rolige panikken. Massivt, nedslående.

Vil du at jeg skal gifte meg? Du begynte jo å gråte da du skjønte at jeg hadde det bra med kjæresten min. Skal jeg bli gravid nå så du kanskje holder ut litt lenger og får se ditt barnebarn? Vil du det mamma? Du har jo sagt at det er drømmen. Kan du tilgi meg for de gangene jeg ikke har vært snill mot meg selv og du har blitt så lei deg? Kan jeg ta plagsomt mange bilder av deg? Vi har jo nesten ingen. Er du redd? Tror du dette kan være en bedre måte enn den andre som ville vært uungåelig i fremtiden? Jeg er så bekymret for lillesøster. Vil du kunne prate etterhvert som cellegiften overtar kroppen din? Morfin. Jeg er redd vi ikke får snakket om alt vi kanskje burde ha snakket om. Kan man få sagt alt? Har du vondt?

Tenker på at du liker liljekonvall så godt. Håper ikke du dør før den blomstrer, håper snøen smelter fort slik at de ikke blomstrer så sent i år. Om de gjør skal jeg pryde graven din med dem så lenge det lar seg gjøre. Hvis du dør snart. Jeg har allerede planen klar for min første tattovering, navnet ditt og en liljekonvall. Bursdagen din i mai. Du må bli 52.

Sporer av. Må stoppe disse tankemissilene før de treffer mål. Jeg går ut av dusjen og kler meg i et håndkle før jeg studerer ansiktet mitt i speilet. Jeg blir trist over at jeg ligner mere på pappa, skulle ønske jeg kunne fått muligheten til å se deg hver dag i årene fremover. Kanskje jeg skal adoptere lillesøster. Jeg ler litt til speilet.

Øynene mine hadde ikke vært så blå om ikke du hadde vært mammaen min.

Jeg vet vi ser de samme tingene.

når du helst vil lyve

Onsdag 11. februar:

Du lå på sykehuset i to og en halv uke. Nyrebekkenbetennelsen og blodproppen i lungene var under kontroll, men du hadde fortsatt økende sekning og smerter i magen. Legene ville foreta en leverbiopsi. Mistanken. Pappa ringte meg på jobb og ba meg ta fri fra overtid, han hadde vært på sykehuset lenge nok.


- Jeg ble nummen i føttene da jeg gikk ned bakken, inn døren, tok heisen opp. Sykehuskvalm. Rom 908. Trykket fra rommet i korridoren og synet av pappa med krum rygg og flere lag av tydelig mangel på søvn i ansiktet. Lillesøster med en hengiven hånd i mammas. De så alle ut som før. Preget av alle besøkene og preget av at et sykehus som regel ikke er godt nytt. Ikke denne etasjen. Lillesøster pratet om det lillesøstre prater om. Nedtonet og blekt. Ville egentlig ikke se på mamma. Knotet heller med å rygge rullestolen for å få plass til sitte litt ned.

Nuss på kinnet. “Fikk du kjøpt deg nye vintersko?”

Joda. Litt forvirret, nesten irritert. Drar opp buksebenet og forteller at de tåler ca -20 kuldegrader, kostet 799,- på Engebregt sko. Den butikken ved St. Hallvardsbygget. Nei, den før kebabsjappa før postkontoret. Jamendaså ..

“De var fine”

Kikker på lillesøster igjen som smiler gjennom den gjennomsiktige huden.

“Seriøst. Hva skjer nå?” Jeg er nok skarp. Ser pappas øyne fylles med tårer. Han tar seg til ansiktet og peker på mamma. Lillesøster får panikk. Fillerister hånden til mamma og mamma finner et usynlig punkt på veggen.

Hun puster tungt.

Det finnes ingen usagt sannhet som gjør så vondt som den foreldre må bære og gi sine barn ved et blikk.