Onsdag 11. februar:
Du lå på sykehuset i to og en halv uke. Nyrebekkenbetennelsen og blodproppen i lungene var under kontroll, men du hadde fortsatt økende sekning og smerter i magen. Legene ville foreta en leverbiopsi. Mistanken. Pappa ringte meg på jobb og ba meg ta fri fra overtid, han hadde vært på sykehuset lenge nok.
- Jeg ble nummen i føttene da jeg gikk ned bakken, inn døren, tok heisen opp. Sykehuskvalm. Rom 908. Trykket fra rommet i korridoren og synet av pappa med krum rygg og flere lag av tydelig mangel på søvn i ansiktet. Lillesøster med en hengiven hånd i mammas. De så alle ut som før. Preget av alle besøkene og preget av at et sykehus som regel ikke er godt nytt. Ikke denne etasjen. Lillesøster pratet om det lillesøstre prater om. Nedtonet og blekt. Ville egentlig ikke se på mamma. Knotet heller med å rygge rullestolen for å få plass til sitte litt ned.
Nuss på kinnet. “Fikk du kjøpt deg nye vintersko?”
Joda. Litt forvirret, nesten irritert. Drar opp buksebenet og forteller at de tåler ca -20 kuldegrader, kostet 799,- på Engebregt sko. Den butikken ved St. Hallvardsbygget. Nei, den før kebabsjappa før postkontoret. Jamendaså ..
“De var fine”
Kikker på lillesøster igjen som smiler gjennom den gjennomsiktige huden.
“Seriøst. Hva skjer nå?” Jeg er nok skarp. Ser pappas øyne fylles med tårer. Han tar seg til ansiktet og peker på mamma. Lillesøster får panikk. Fillerister hånden til mamma og mamma finner et usynlig punkt på veggen.
Hun puster tungt.
Det finnes ingen usagt sannhet som gjør så vondt som den foreldre må bære og gi sine barn ved et blikk.
(Til Sabrina)
SvarSlettJeg ser deg. (Og jeg er ikke Sigurd.) Takk for tekstene - innsiktene, humoren, de presise adjektivkonstruksjonene, den ærlige skildringen av kroppen, tapet, den evige liljen (jeg gråt) som gir tatoveringskunsten en dypere dimensjon, den velmente volden fra øvrighetspersoner, det oppvakte sanseapparatet som systematiserer og fabulerer, er levende bevissthet. Altså: måten du føler deg fram over tastaturet på - som på sokkelesten over gulvet for å krydre området rundt juletrefoten med noen ekstra gaver. Språklige talegaver i ente potens. I dag (i betydningen: det siste halve året og så videre, uant hvor lenge) er du min største inspirasjonskilde - Eirin er en god nummer to. Hadde jeg kunnet uttrykke min smerte, styrke og personlighet så tydelig, ville jeg tatt meg en skål vann, evt. vin, til tross for at jeg ikke drikker, og i alle fall ikke menger meg blant lave alkoholprosenter (?!) - vi befinner oss på det hypotetiske planet. Måtte vinterferien slette hemmelighetsstempelet fra din rynkede, dypt konsentrerte panne, slik at vi får vite hva slags tekst verdensmesteren bærer på... Jeg leser deg.
Kjærlig og litt rar hilsen fra Maia