08.08 på en søndag

- Jeg våknet ikke. Søvnen fant aldri sted. Drømmene tenkte på deg. Så overveldende at det var nok til å borre hull i magen min med hissig blod. Det gjorde vondt å puste, som om en sorg hadde satt seg i halsen min og kvalte all livskraft nedover og inn i et mørke jeg aldri før har kjent. Jeg slet meg til fornuft og kikket på klokken. Jeg stakk føttene ut av senga og var glad gulvet var kaldt. Jeg hostet opp marerittet og gikk inn i dusjen for å vaske av meg den ekle følelsen.

På kjedelige kvelder har jeg sett for mange kvinnedramatiske filmer til at det er noe alternativ å gråte i dusjen. Kjenner på kroppen min, holder meg rundt brystet med den ene armen og rundt magen med den andre. Lener meg bakover og lar vannet dundre meg hardt i panna til jeg tror jeg har slått vekk restene av vonde tanker. Det er forresten ikke vonde tanker heller, men hjelpesløse og redde tanker. Irrasjonelle, filmatiske, voldsomme, håpløse, naive, kyniske, fantastiske, planleggende, numne, døde. Tanker. Men jeg bryr meg ikke om tanken på det vi skulle ha vært, øyeblikkene vi skulle satt mere pris på, de unødvendige tingene vi har sagt. Det er for sent.

Jeg står slik lenge. Faller egentlig litt for “gråte i dusjen” trikset men gjør det fortsatt ikke. Finner ut av at jeg må gjøre noe betydningsfullt. Skape noe vi kan ta vare på, noe for meg selv og noe for oss alle. Gjøre tiden vakker. Jeg har det i meg. Kanskje ideer ingen andre har tenkt på før. Jeg er redd jeg planlegger for mye, det blir sjelden som jeg håper på. Dette er naivt.
Jeg masserer hodet hardt med sjampo og skrur kranen hardt mot rødt så vannet blir ubarmhjertig varmt og nesten smelter meg ned mellom flisene. Men jeg klarer ikke jage bort den rolige panikken. Massivt, nedslående.

Vil du at jeg skal gifte meg? Du begynte jo å gråte da du skjønte at jeg hadde det bra med kjæresten min. Skal jeg bli gravid nå så du kanskje holder ut litt lenger og får se ditt barnebarn? Vil du det mamma? Du har jo sagt at det er drømmen. Kan du tilgi meg for de gangene jeg ikke har vært snill mot meg selv og du har blitt så lei deg? Kan jeg ta plagsomt mange bilder av deg? Vi har jo nesten ingen. Er du redd? Tror du dette kan være en bedre måte enn den andre som ville vært uungåelig i fremtiden? Jeg er så bekymret for lillesøster. Vil du kunne prate etterhvert som cellegiften overtar kroppen din? Morfin. Jeg er redd vi ikke får snakket om alt vi kanskje burde ha snakket om. Kan man få sagt alt? Har du vondt?

Tenker på at du liker liljekonvall så godt. Håper ikke du dør før den blomstrer, håper snøen smelter fort slik at de ikke blomstrer så sent i år. Om de gjør skal jeg pryde graven din med dem så lenge det lar seg gjøre. Hvis du dør snart. Jeg har allerede planen klar for min første tattovering, navnet ditt og en liljekonvall. Bursdagen din i mai. Du må bli 52.

Sporer av. Må stoppe disse tankemissilene før de treffer mål. Jeg går ut av dusjen og kler meg i et håndkle før jeg studerer ansiktet mitt i speilet. Jeg blir trist over at jeg ligner mere på pappa, skulle ønske jeg kunne fått muligheten til å se deg hver dag i årene fremover. Kanskje jeg skal adoptere lillesøster. Jeg ler litt til speilet.

Øynene mine hadde ikke vært så blå om ikke du hadde vært mammaen min.

Jeg vet vi ser de samme tingene.