et cetera

På tirsdag dro jeg tidlig fra jobb og var med på sykehuset for å få snakket med legen om smertebehandling, prognosene og hvordan man skal benytte seg av støtteapparatet for å gjøre situasjonen best mulig for mamma. Legen var en latterlig høy mann med mykt ansikt. Han visste nok ikke helt hva han gikk til, han viste oss inn i et "behagelig" rom med myke lenestoler, plass til å puste og et bord fylt til randen med brosjyrer. Han snakket lavmælt med triste øyne og hadde en uutholdelig lang introduksjon om seg selv som lege og sirklet såvidt rundt hva som egentlig var utgangspunktet for denne samtalen. Jeg fikk lyst til å klaske til ham i bakhodet så brillene snurret på nesetippen og be ham om lese journalen og finne ut hva som egentlig har blitt fortalt ham på forhånd så vi slapp denne ventingen. Men han innhentet seg tidsnok.

"Ja, for du vet jo hvorfor du er her" sa han og la hånden på kneet til mamma.

Vi fortalte at vi hadde fått "dommen" men at vi ville vite mere om hva, hvorfor og når.

Han kunne fortelle at kreften hadde startet i tykktarmen og dannet dattersvulster i leveren. Det meste av leveren er rammet av kreft, men deler av leveren fungerer fortsatt. Selv om kun 1/8 av leveren er frisk, kan den holde det gående ganske lenge. "Til å være så svekket som du er med tanke på at du også har MS, må jeg si du bærer dette godt" Hun er altså sykere enn hun ser ut til å være. Men cellegift er ikke et alternativ. Risikoen for at dette vil gjøre henne dårligere enn hun trenger å være er for stor. Det kan ta livet av henne før kreften gjør det. Hun anbefales å ta ta morfin i lave doser nå for å forebygge smertene som vil komme. Legen skrev en smørbrødliste over medisiner og medisiner for bivirkningene av medisinene hun kunne ta om hun velger det selv.

Alt er opp til henne.

Videre snakket vi om støtteapparatet, hva kommunen må stille opp med, hva hun har krav på. Utvidet hjemmesykepleie. Om den personlige assistenten fortsatt vil være mammas assistent. Alternativer. Noe kalt "åpen retur" til sykehuset når hun måtte ønske det - enten for avlastning eller på dødsleiet, så hun slipper å måtte gå noen omveier. Legen snakket om "åpen retur" som om det var syv rette i lotto. Han ville vel prøve å formidle at ikke alt trenger å være så vanskelig i helsenorge. Jeg har mine tvil men setter pris på at det tydeligvis fungerer når folk skal dø. For et privilegium.

Det var i alles interesse å få vite noe om hvor lenge hun har igjen. Han begynte å plapre om at et år kunne bli fem, eller et år kunne bli et veldig kort år. Han kviet seg. Jeg spurte om han kviet seg fordi han egentlig visste noe(ignorance is bliss) men han kikket på meg som om jeg var en forlatt datter og sa at det var vanskelig å si. De kunne egentlig ikke si noe om hvor lenge hun har hatt det eller om det kunne relateres til MS'en. Vi måtte bare forholde oss til disse fakta.

Pragmatikeren i meg ble iallfall roet ned.

Jeg kan ikke leve igår i dag.