om å besøke ensomheten under holmenbrua flere år etter.

det er den tida med
nedpissa, nedklinte og kranglegrå hjørner
hvor vi var bløte og kyniske om hverandre
fekta med ostepølser og beger med brus i lufta for
barnslige årsaksforklaringer
i mangel på beksvart himmel og stjernebilder som kunne forstumme,
selv om de kanskje var der, bare ikke om sommeren,
jeg var ofte for drita, og mata måkene
som skreik over hodet på meg med den siste ekle snabben
når de endelig våkna med sine vante lidelsesskrik
og edderkoppene brukte nettene
som trampoliner i vinduene på brua,
tok jeg av meg skoa og gikk sommerdagen
avkjølt i møte med ketchup mellom tærne,
vel vitende om at min allerede var over; for såpass visste jeg.
og de gangene jeg satte meg og grein under holmenbrua
- ikke fordi jeg ikke nakenbada eller ikke dro med de andre på naschpiel eller noe,
men fordi jeg ble igjen med deg og visste at vi skulle reparere
vennskapet og deretter kjærligheten
ved å sitte på den røde benken med skjellsorda og
horenumra rissa inn i bordplata, igjen og igjen,
flere ganger, helt til jeg ikke ville mer, gjorde opp for oss,
tilga alt det utilgivelige, da
visste jeg at jeg selv ikke inn i fremtida ville forstå
om dette var normalt eller ikke, om det noen gang blir riktig å tenke
at alle har gjort det samme som meg, om jeg kan forvente
eller håpe at det ikke bare er meg, som føler det sånn som jeg gjør
så mange år etter.

"vårkveld i mars"

Rør ikke ved mitt hjerte i dag.
Våren har gjort det alt.
Bølger av gammelt nederlag
kysser det, hardt og salt.

Bølger av nederlag og savn.
-Trodde jeg det var borte?
Si ikke noe. Nevn ikke navn.
Våren har nettopp gjort det.

Noe har våknet. Det svir av seg selv,
verre enn sult og tørst.
Rør ikke ved mitt hjerte i kveld.
Våren har vært her først.

- Inger Hagerup. Hvem ellers har vel diktet det vakrest?

kløe.

om jeg kunne så skulle jeg
nulla ut selve bevisstheten 
som må ha misforstått
for den har danna en koalisjon mellom ordene
ved å kutte vekk en 'e',
og det funker jævla dårlig
(med mindre man kanskje hadde lagt den til helt på slutten for da betyr det at jeg ikke hadde vært aleine, og kanskje jeg kunne fått hjelp til å rydde opp i min egen;
selvbevissthet).

må jeg legge til e'en andre steder;

elskE
delE
..


og jeg kommer ikke på flere.

jeg må ha hjelp til å enten dele opp ordet igjen eller legge flere plussord innunder betydningen av hva som rører seg inni hodet mitt.

så. hjelpE?

De gangene jeg ikke greier å huske det som fint.

Den følelsen hvor stikket kommer fra undersiden av magesekken og stritter opp i håret i små nervestråler når skosålene slipper isen og ryggvirvelen knyter seg sammen i et reaksjonssjokk; å bli bevisst sin egen dødelighet eller at veien mot aldring er konstant. Jeg blir bare mer og mer benskjør jo mildere været og vårtegna blir - for selv om isen fortsatt ligger tjukt, forandrer den sin form fra trygg til usikker, og jeg blir bare mer og mer deppa jo sterkere sola blir.

Hver gang sola gløtter mellom trærne og jeg går aleine blir jeg trist. Av og til må jeg lukka øya fordi lyset er for skarp; og som når man sitter i en bil og ser landskapet suse forbi, brenner greinene jeg så rett før jeg lukka øyneene rare streker på netthinna som blinker opp i blodrøde lyn før alt skygges ut i svart og jeg føler meg alene.

For våren er den samme uansett hvor jeg er. Dagene følger meg ekstra nøye når vinter går mot vår.

I dag er det 21 dager igjen, om man ikke regner med at jeg fortsatt har mye igjen av denne dagen.

22 mars er det 1460 dager siden jeg så deg. 22 mars er det 1459 dager siden du fikk se sola for siste gang. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde forstyrra deg der du satt på parkeringsplassen for deg selv med hendene godt pakket inn under ullponchoen og hodet lent mot nakkestøtten. Vi andre stod med kjoler og dressjakker som lufta seg i vårvinden mens vi venta på å gå inn til maten. Jeg greide ikke følge samtalene de holdt. Jeg ville bare røre ved deg, si at jeg var glad i deg, ikke la deg sitte aleine på en av dine siste dager selv om det var helt tullete av meg å tenke sånn fordi du likte å sitte aleine og nyte sola - og som med alle de tinga jeg helst vil og ser for meg at jeg skal gjøre som sikkert ville vært uendelig vakkert på film - så gjorde jeg ikke det. Jeg gikk bort til deg, lagde en bråkete og klønete skygge over ansiktet ditt så du ble dratt ut av ditt stille. "Mamma, hvorfor er du så gul i øya" spurte jeg.

Sola kunne ikke vært mere fraværende enn akkurat da.