morning light forgives the night so please stay until I see another day

huden brenner under dyna, jeg har føttene i lava og brystet i sentrum av sola - jeg drømmer ikke om å reise noen steder, jeg har det fint her jeg er nå. jeg trodde jeg skulle få frost i kroppen, jeg trodde blodårene skulle føles som pimp-is når jeg la fingrene på underarmshuden for å finne puls, jeg trodde det skulle være umulig for meg å bevege meg naturlig, at jeg ville gå med klaprende, lattermilde beinstrukturer under meg og at den eneste utgangen på en gatelangs nattevandring ville være å etterlate et varmt avtrykk av en trist maske i asfalten. men jeg har tatt feil. jeg har blitt innendørs. jeg har ikke stengt meg selv ute og sagt at det er min natur å gå min vei - ustanselig. jeg har holdt kjeft, beholdt en dødfødt sommers ettervarme på innsida og satt meg ned. det å sitte ned; jeg veit ikke om en levende sjel som får meg til å gjøre noe jeg ikke går med på lenger, andre enn meg selv, og samtidig føler jeg meg snytt av min egen autonomi. det er noe hemmelig over å sitte alene i mørket når utenformørket er dempet av rå, lammende snø. her hvor jeg er, er det nemlig mørkest, og jeg har det fantastisk selv om jeg alltid vil ha kalde hender.

det fineste med denne høsten er at alle de drømmene jeg hadde om å leve gjennom september og oktober som ensom og forfattermelankolsk ikke ble realisert likevel. jeg er mye mer lykkelig nå enn hva jeg hadde forestilt meg, selv uten de triste prosatekstene og ordstrømmene jeg egentlig ønska å produsere. jeg har nettopp lært meg å puste jeg. over vannet. 

♥

tenderpoints.

jeg er flink til å trekke i den spisse sia' av månen til meg når den er halv; 

når jeg slikker på et frimerke

snubler i retrogradsfiksjoner 

og sleazy stjernebilder, 

trekker ei lang mine over feltet jeg 

skulle satt inn et helhjerta smilefjes som prikken over i'en 

(i navnet mitt, både det foran og det etter)
i adressefeltet skriver jeg
en forkortelser; 

og lenger enn

lengst bortenfor meg finnes ei postkasse 

jeg har ingen lysende supernovaer

eller uoppdaga meteorsvermer i brevet

sånne uutalte ønsker som du kanskje kunne fått oppfylt
eller en liten ting å gi deg,
tyggis, eller et klistremerke
- 

før jeg  går ut pakker jeg kosmos inn i ull
drar glidelåsen på ytterjakka opp i haka så huden sprekker
og renner melkeveier,
foran meg i mørket over den sprakende grusen
står kassa som en kassert rakett
jeg snubler litt i beina mine
ser at den enda venter på å få posta brevet
der jeg driter i å skrive
at jeg er avsender
bare forventer at du veit hvem jeg er
laika.

Det er ikke vanskeligere enn at jeg gjør det til en vane. Min mentale aktivitet kan brytes ned til at jeg husker det som skjedde for fjorten år siden - da jeg var 9, og ikke hadde særlig andre nedturer her i verden enn at dumle med lakrissmak gikk ut av produksjon etter en kort gjesteopptreden i dumleposen. Det som skjedde var kanskje ikke sønderrivende eller omveltende, freudianerne ville fått vanskeligheter med å tilskrive det noe av ubevisst-bevisstskapende karakter fordi det var en enkelt hendelse og jeg har aldri hatt lyst til å tømme den over noen andre.  Og i det hele tatt ville det vært vanskelig å gjenfortelle - gjenskrive - gjentegne, figurativt fremstille det nøyaktig slik det skjedde, uansett hvor mye verktøy, materiale og hobbysaker jeg hadde fått utlevert ville det blitt en fadese: det er ingenting som har skapt seg selv mer ved å havne i mitt øyeblikk, men sånt kan man ikke si.