tor ulven. i love you.

Du tenker litt på om det er sånn det er; at vinteren gir artrose, at snøen gjør veien glatt, tvinger lårbeinet til å oppføre seg rart mot den fremre kanten av hofteskålen, for det gnisser - knaker nesten når du går nedover bakken - selv om du bevisst lener ryggen litt tilbake for å ikke legge belastningen for mye på overkroppen og bli lutrygget og kanskje påføre hoftene dine ytterligere slitasje. Faktisk er du usikker på om det egentlig har noen hensikt i det hele tatt å gå sånn. Du er ikke doktor. Det eneste som er sikkert er at du lettere har oversikt over veien og at om du faller vil det være best å falle baklengs, kanskje. Du har iallefall ikke hendene i lomma og ville kunne tatt deg for om du falt enten forlengs eller baklengs. Og du har ikke falt. Likevel sitrer det i kroppen, som om du nettopp hadde deist ned i bakken og kjent den iltre sitringen av skam i tilfelle noen så deg før du ble redd for om du skadet deg; du kjenner det egentlig i skambeinet, men om du kjenner ordentlig etter klarer du å punktbestemme smerten.

Det er som om hofteskålen er fylt med brusevann som lekker ut i bekkenets mens du går - steg for steg. Og det blir der i bekkenet ditt. Flyter fra ytterkant til ytterkant. Du frykter at du har ei diger boble - sånne som finnes i vater, på innsida, glidende rundt i bekkenet ditt og du frykter at leddhulene fylles, hofteskålene dine - for det har du lest; at de er fulle av slim og væske for å kunne smøre leddene så de blir bevegelige og kan fungere, og du klarer ikke å se for deg annet enn at de er fylt av blå spylervæske fordi det er så kaldt denne desembermorgenen. Det er helt logisk at alt i deg er blått for øyeblikket og du frykter at om den digre bobla du har på innsiden av bekkenet ditt skulle finne det for godt å sprekke ville den helt sikkert sprekke opp i mindre bobler som ville fordele seg i spylervæsken i leddhulene dine og dermed øke volumet slik at væsken ikke lenger fikk plass i deg og heller finne seg nye veier; etse seg inn i kjøttet (et helt unaturlig sted for leddbåndsvæske å befinne seg, for det har du lest) og ta livet av deg nå du har nådd bunnen av bakken og sklir over fotgjengerfeltet fordi det enda ikke har blitt strødd der - hvor kroppen din er et eneste langt smertestrekk over fire hvite linjer i veien, hvor bekkenet ditt skvulper over, ei bølge av blått vann raser gjennom deg i lange redselsstråler som gjennom ei sil og treffer hjertet, munnen og øynene, etterlater dem med samme farge som du har på deg nå. (fordi hjerter ikke skal pumpe spylervæske men ro.)