doctor, doctor, what is wrong with me?

Jeg har en lege. Ane. Hun er ikke min lege, egentlig, for "min" lege bor i Drammen, sitter bak skrivebordet sitt og oppfører seg som en ordentlig lege:

Han sitter alltid foroverlent ved pc'en og smugleser journalen min før jeg kommer inn på kontoret, og når jeg gjør det, før jeg har fått lukket døren ordentlig, bøyer han seg tilbake i den ergonomiske kontorstolen sin så legefrakken deler seg over kneet og blotter et par svarte bukser og en beigefarget skjorte (en gang overrasket han meg ordentlig og hadde på seg en rød en, det må ha skjedd noe spesielt den dagen) mens han folder de rurale hendene sine i en avslappet knyttneve i fanget samtidig som han legger hodet på skakke så brillene strever med å holde taket i den hvite kransen han har rundt hodet før han sier "Jammen, hei duu." Overordentlig pedagogisk og hyggelig. "Ja.. Hvordan har så duu det i dag?" Og jeg føler meg straks som en hypokonder når jeg setter igang med å snakke, for jeg veit at kapasiteten er sprengt (de roper opp folk gjennom høyttaler, samlebåndsfaktoren er høy) og jeg veit jeg kan ligne en liksomsjuk fordi jeg har den rosa frikortlappen i hånda mens jeg sitter der og forteller hva som føles feil. Fra jeg har sagt det første ordet til jeg pauser - kikker litt i taket, eller på blodtrykksmåleren eller anatomiplakaten bak den blanke issen med fire hårstrå på toppen, har han ikke endret posisjonen på hodet, skakk, men han har derimot lent seg fremover - bare noen millimeter, for hvert enkelt ord, og når jeg er ferdig puster han dypt inn og sier noe sånt som "Ja... Neii.. Ja, du vet for sånn ER det jo ofte når man har cøliaki da." Ansiktet hans har krøllet seg i et slags anropstegn i cøliakiens navn for å presisere at sånn er det, samtidig som skepisen hans, den indre uroen for om det er noe mer jeg bekymrer meg for som han ikke kan henge på en ganske diffus knagg sånn med en gang, begynner å manfistere seg i noen rare, loddrette rynker rundt munnen.

Han har en tendens til å snakke mye. Etter at han har nevnt cøliakien i første rekke, setter han seg tilbake i den ergonomiske stolen sin igjen, som etterhvert, de siste gangene jeg har vært der, har tillagt seg en liten, svak, men veldig markant pipelyd - nei, skvikelyd. Og det er her jeg tålmodigheten min slutter, når stolen hans har blitt en klisjé og jeg føler jeg har kommet til det punktet hvor han skriver ut de samme blodprøvearkene og reseptene på reseptfrie legemidler som ikke hjelper meg uansett. Jeg har analysert meg selv etter at han har dratt frem den første påstanden første gang. Jeg gjør ca dette: Sier "Ja, men..." samler knærne i en anspent 90 graders vinkel, bøyer meg langt frem over bordet med albuene på knærne som støttepillarer og puster hardt så det dogger på stetoskopet hans. Sånn sitter jeg, litt som en halvsint okse som vil ut av båsen sin, og setter snakketøyet i maskingeværmodus og drar frem de forrige blodprøveresultatene, halvpatetiske forklaringer på en uforklarlig ekkel følelse jeg sliter med, noe fysisk, noe han bare må finne ut av ellers vil det tørne for meg. Mens jeg sitter sånn reiser han hodet fra posisjon skakk til ovenfra og ned; han strekker ut den hudfoldete halsen sin og viser meg nakke, skjeggfri hake og undersiden av brilleinnfatningene før han sier "Ja... Neii... Ja, for du vet, sånn KAN man ofte bli av cøliaki."

Men Ane. På Bø legesenter. Jeg tror kanskje hun og jeg kunne vært bestevenner. Jeg vet at det ligner en fireårings logiske tankegang å kunne tenke noe slikt, opphøye henne til noe engleaktig og snilt bare fordi hun har kort, lyst hår, en vever kropp, alltid litt små, trøtte øyne - alt for små for den store munnen hennes med de glinsende hvite tennene som nærmest spiser deg av barmhjertighet. Det slår meg at øynene hennes alltid er litt sammenknepne, trøtte, kanskje triste, fordi hun bekymrer meg. Hun gir meg alltid følelsen av at hun bryr seg om pasientene sine, kanskje mer enn hun bør, så mye at hun faktisk ringer dem opp, lenge etter stengetid bare for å spørre dem hvordan de har det, tillater seg å gi dem ros for å ha et ganske selvreflekterende syn på saken og seg selv, og ja, såvisst, at det er en grunn til å ta flere tester bare for å være på den sikre siden. Jeg har til og med prøvd meg på humor; min ildtest for å se om folk takler ironiske måter å belyse ting på. Hun har ledd. Hun har løfta det slitne trynet mitt opp fra 90 graders posisjon og i fremoveråpen sittestilling hvor jeg  ikke trenger huske alt jeg gjorde sist jeg var der, tørre å foreslå å gå litt utenfor cøliakiboksen og kanskje finne på noe annet enn å finne svaret i tjukke, legevitenskapshåndbøker med gulnede sider. Hun har vært litt mamma. Jeg liker Ane.

Også jeg som alltid har trodd at damer med legeutdanning var småbrysta, frigide damer med senete fingre at og gifteringen - enkel, i gull, snurret rundt ringfingrene mens de skrev på tastaturet, førte ting inn i journalen uten at de verdiget deg et blikk mens du var der annet enn når de liksom målte deg i antall seriøsitetspoeng før du fikk respeten på en reseptbelagt medisin.

Ane skriver mest etterpå hun. Og hun har hatt på seg rød genser to ganger, og i dag - eskimosko som fikk henne til å se ut som en alt for ung barnehagetante.